21. desember 2024
Lanseringen av Triumphs store turkamerat i customsegmentet er lagt til San Diego i California. Ikke akkurat tilpasset verken meg eller Triumph, men det at den engelske produsenten velger å la oss prøvekjøre den i USA, har sine grunner. Gode grunner. Det er nemlig først og fremst USA-markedet, og spesielt de som i dag kjører noen av Harleys FLH-modeller, en henvender seg til.
– Vårt mål er ikke på noen måte å utkonkurrere Harley, forteller Simon Warburton, produktsjef hos Triumph. – Det vi først og fremst vil med Thunderbird LT er å tilby et seriøst alternativ til de som vil ha noe som ikke ligner alle de andre.
Det kan høres ut som beskjedne ambisjoner, men en må ta i betraktning at markedet i USA er gigantisk. Eksempelvis selger en av de største forhandlerne i San Diego 1 000 Harleyer i året, og selv om Triumph bare har lyktes med å kapre noen få prosent av markedsandelene innen fullvoksne customcruisere, dreier det seg om et stort antall sykler.
I stor del basert på vanlige Thunderbird.
Nye Thunderbird LT er for en stor del basert på vanlige Thunderbird, som har fantes siden 2010, og vi kjenner ikke minst igjen utseendet på den 1 699 kubikk store parallelltwinnens imponerende silhuett. Mye er dog nytt.
Blant annet rammen er ny, og fokus har ligget på kjørbarhet og komfort. Sammenlignet med Thunderbird er salhøyden på 700 millimeter opprettholdt, men fjæringsveien bak er økt fra 95 til 107. Det høres kanskje ikke så mye ut, men den nærmeste konkurrenten fra Harley – Road King – har 76 millimeter.
Dessuten har LT hele 20 millimeter tykkere stopping i salen enn Thunderbird. Jeg tilbrakte et 50-talls mil på innimellom svært dårlige veier uten den minste tresmak, til tross for at kjørestillingen med fremflyttede fotbrett plasserer all kroppsvekt på baklyset.
Stor, men letthåndterlig – også med passasjer.
Thunderbird LT er en stor motorsykkel. 380 fulltankede kilo krever litt planlegging, men den er svært velbalansert og svarer villig på input i både fotbrett og styre uansett hastighet. Det er egentlig bare når du leier den at den oppleves som litt vanskelig å håndtere. Selv ikke med passasjer (jeg lånte Joachim Cruus fra Allt om MC, som ruver en smule mer enn den klassiske passasjeren), murrer LT eller viser tegn til dårlig oppførsel. Ytterligere pluss i margen blir det for at begge fikk plass uten problemer.
Det lave tyngdepunktet kan takkes for atferden, selv om Triumph selv gjerne legger vekt på fordelen med parallelltwin fremfor V-twin siden dette gir en bedre vektfordeling – sykler av denne typen har en tendens til å bli relativt baktunge. En annen årsak til den stabile oppførselen er dekkene. 16-tommerne foran og bak er spesialutviklet av Avon, og de er faktisk verdens første whitewalldekk av radialtypen.
Drar fint i høyden, er komfortabel, motorkarakter og bremser eneste vi pirker på.
Vi starter fra San Diego og triller østover opp i fjellene. På det høyeste klatrer vi til nærmere 1 500 meters høyde før vi vender nedover igjen, mot ørkenen. Twinnen drar fint uten å rammes av åndenød på grunn av høyden, den går jevnt, og girer gjør jeg mest for å få litt motorbremsing på avslag. Girkassen, med tå/hæl-spak, krever litt krefter, men jeg bomgirer aldri. Clutchen er lettdosert, og innsprøytningens mapping veldig bra. Dog er motorkarakteren ikke spesielt festlig, og dette forsterkes ytterligere av at den er ganske stille.
Kjørestillingen er oppreist, og du sitter godt beskyttet bak den store skjermen (som tas av på et øyeblikk uten verktøy). Jeg hadde den høyere tilbehørsskjermen, og til tross for at tempoet innimellom var et godt stykke over det som California Highway Patrol ville satt pris på, rammes ikke mine 183 centimeter av noen forstyrrende turbulens. Skjermen er også solid designet; ingen blafring å spore.
Fjellene byr på skikkelig svingete veier, og Triumphen lar seg villig føres også gjennom de krappeste hårnålene. Bakkeklaringen er bra for sykkeltypen, og for den som liker å kjøre offensivt, kan fotbrettenes stålkanter byttes ut. Fjæringen jobber godt avstemt, og det er ikke før veien blir svært dårlig at skivene i ryggraden får det litt trøblete.
Det er egentlig først når jeg skal bremse at det eneste tydelige minuset dukker opp. Bakbremsen er bra og lettjustert, men forbremsen jobber tungt, og den mangler bitt. Dessuten er ABS-en av eldre utgave, et kvikkere system og hvassere klosser hadde nok LT hatt godt av.
For deg som vil ha noe annet og letthåndterlig.
I sum er Thunderbird LT et friskt tilskudd i en klasse dominert av tverrstilte V-twinner. Den mangler en del teknisk krimskrams, men trenger det ikke heller, for den er bra nok som den er. For deg som vil ha noe annerledes, men samtidig noe mer letthåndterlig enn for eksempel Moto-Guzzi California Touring, kan Thunderbird LT være et perfekt alternativ.
Artikkelen sto første gang på trykk i Bike nr. 4 2014.
Tekst Magnus Wallner Foto Triumph
