The Bridle Track og gjennforening

“Going Down Under”

Tekst og foto: Kyrre Hagen

Australia er kjent for Kylie Minogue, emuer, kenguruer, koalaer, surfebrett, bumeranger, giftige dyr, dingoer, og serien Bananer i pyjamas. Det er det tørreste og flateste bebodde kontinentet, på kloden. Ingen klarer å uttale navnet mitt, så jeg har blitt Kenny (Dundee). Jeg har kjørt hele GS Safari 2023, nå er det siste etappe alene.

Siste etappe av BMW GS-Safari 2023 kjørte jeg med Stepen fra Canberra. Han hang bra med på sin Suzuki DR 650. Disse syklene går det utrolig mye av i Australia. Modellen utgikk av det europeiske markedet ved innføring av en av euro klassene, men her nede er den solgt helt til nå nylig. Vi spiste lunsj sammen i Bathurst, der Stepen skulle overnatte. 

For meg var ikke dagen over, så jeg satte kursen mot Mount Panorama Racing Circuit, en berømt racerbane som ligger idenne byen. Banen er åpen for vanlig trafikk når det ikke er løp på den. Her ligger også et flott museum som jeg besøkte. På banen har det blitt kjørt løp siden 1938, og det er konkurrert i mange klasse her, deriblandt med motorsykler. I museet var det kjøretøy av alle slag, og en rekke merker har vunnet her gjennom årene. 

Etter museums besøket var det på tide å kjøre banen. Da oppdaget jeg at Gopro kameraet mitt var tomt for strøm. I et forsøk på å lade litt, dro jeg å fylte opp bensin og vann, før jeg igjen kjørte opp til banen. Det funka ikke, og jeg innså at det ikke ble noe film, men uansett skulle jeg kjøre. Dette er en veldig spesiell racerbane med hele 174 høydeforskjell på de 6,2 kilometrene. Deler av banen går opp på en åskam, i bratte svinger. Den har trange sjikaner, og høye autovern helt inntil kjørebanen. Ingen sikkerhetssoner med andre ord. Da jeg var kommet til banens høysete punkt stoppet jeg for fotografering. Da oppdagt jeg til min fortvilelse at drikkesekken var borte. I den hadde jeg mobiltelefon, satelittsender og paden min som jeg skriver disse artiklene med. Som du alt skjønner fant jeg den igjen på bensinstasjonen. Jeg hadde den stående på sideveska mens jeg fylte den med vann. Følesen av å mangle alt dette var svært ubehagelig. 

Etter Bathurst var det på tide å sette kursen mot ruta Stepen hadde anbefalt meg, nemlig The Bridle Track. Navnet Bridle kommer av at du måtte bruke seletøyet til hesten til å leie den på de mest ufremkommelige stedene. Veiene opp hit besto av fine svingete asfaltveier, som slynget seg gjennom det kupperte landskapet. Etterhvert kom jeg over på grusen, og snart fremme der selve ruta begynte. Et stort advarselsskilt sto ved innkjøringen. Her ble det gjort veldig klart at ikke dette var ei rute beregnet for vanlige kjøretøy. Kun lov med firehjustrekkere, ikke lov med tilhenger eller campingvogn. Ikke anbefalt når det regner, løst underlag, løse kanter, osv. osv. Med andre ord virket dette lovende, selv med gatedekk, der bakdekket nå var helt nedslitt. Den røde grusen og sanden i veien er helt karakteristisk for Australia. 

Store deler av The Bridle Track går langs Toren River. Noen steder helt nede ved elva, og andre steder må den høyt opp i bergsidene for å komme seg forbi høye knauser. Da går veiene i steilbratte serpentinere, og underlaget er løst. Tidligere ver det en rekke slike ruter i Australia, men i dag er de fleste enten gjengrodd, elle utbedret til vanlig vei. I en sving møter jeg et pinnsvin, som er på et farefult oppdrag over veien. Litt lengere oppe hopper et par kenguruer over veien rett foran meg, og enda litt lengre oppe svever en diger rovfugl i lufta. Joda; dette er skikkelig utmark. 

Det er mange fine camper langs elva, som er tilrettelagt med toaletter. Jeg har bestemt meg for å kjøre ca halveis opp før jeg slår leir, men jeg er ikke alene. Mange Australiere er ute i samme ærend, bare med digre firehjulstrekkere. Til slutt finner jeg en liten camp helt for meg selv. Jeg setter opp teltet mitt, og går ned til elva for å ta meg en dukkert. Vannet er nydelig. Dette er siste kvelden alene, for i morgen skal jeg tilbake til Sydney, der Arkitekten allerede har ankommet. Jeg må i grunn si at jeg har kost meg alene på tur. Fått mine egne rutiner, aldri trenge å vente på noen. Kjøre så langt jeg vil, og dit jeg vil. Jeg nyter denne siste kvelden, selv om jeg gleder meg til selskapet som venter. 

I det det mørkner blir det liv rundt meg. Gresshopperne spiller først, så fuglene. Jeg ser mange kenguruer fra teltet mitt der ute i skumringen. Av en eller annen grunn løsnes det mange børseskudd i området, uten at jeg forstår hvorfor. Når det har blitt helt mørkt kommer det nye lyder rundt meg, som jeg ikke har hørt tidligere. Det høres ut som knurring og grynt. Ved innkjøringen til The Bridle Track sto det også et skilt om at du skulle melde fra dersom du observerte løshunder. I Australia er det ikke mange dyr som vil forsøke å ta livet av deg, annet en krokodiller, men en flokk villhunder har jeg ikke lyst til å møte. Når du ligger sånn helt alene, er det lett at tankene begynner å løpe løpsk. Jeg sier til meg selv at dette sikkert er en wombat, eller en gris eller noe, men trampingen og knurringen er ganske nære teltet mitt til tider. Jeg finner fram lommelykta og letherman kniven, og tenker at dersom noe nærmer seg teltet mitt, skal jeg skremme det med lyset, og hjelper ikke det har jeg kniven. På mirakuløst vis sovner jeg allikevel etterhvert, og dagen etter er det ikke spor av noe som helst utenfor teltet mitt. 

Etter frokost bryter jeg leir, og fortsetter denne fantastiske veien, opp til stedet som faktisk heter The End. Jeg kommer opp på høyder med flott utsikt. Veien er røff, med kuler , hull, løsgrus og bratte kanter, men «Guffen» gjennomfører med glans.

Veien tilbake til Sydney starter med noen fantastiske asfaltveier gjennom Blue Mountains. Jeg smiler fra øre til øre, og kaster den søkklasta sykkelen gjennom svingene. Det er helt herlig. Svingene ligger tett i tett, og bare noen få steder er det autovern. Siste stykket inn mot Sydney blir det kort prosess på motorveien. 

Tilbake hos Jules og Andy er huset og hage fult av gjester, men Arkitekten er ikke å se noe sted. Hun har reist til sentrum på morgenen, og brukt halve dagen på den fantastiske Operaen. Når hun til slutt ankommer, har vi ikke sett hverandre på en måned. Nå blir det koselig å være to på resten av turen, og det skal jeg fortelle mer om i neste artikkel. 

I mellomtiden ønsker jeg alle lesere av denne artikkelen en riktig God Jul.

Beste hilsner fra Kenny Dundee / Australia

Syklene er leid hos https//bikeroundoz.com

Kjøreutstyr fra Scott, Nolan og TCX er sponset av www.Ruco.no