Tasmania

“Going Down Under”

Tekst Kyrre Hagen. Foto Lenka Leginova og Kyrre Hagen

Australia er kjent for Kylie Minogue, emuer, kenguruer, Crocodile Dundee, koalaer, surfebrett, bumeranger, giftige dyr, dingoer, og serien Bananer i pyjamas. Det er det tørreste og flateste bebodde kontinentet, på kloden. Nå har Dundee fått besøk av Arkitekten, og sammen har de tatt seg til Geelong, for å ta fergen over til Tasmania. Her leser du siste kapittel fra Australia.

Kenny Dundee har vært 4 uker på reise på egenhånd i Australia. Nå har Arkitekten ankommet, og sammen har de tatt seg til Geelong.

Det er julaften, og vi inntar en herlig frokost hos Andrea Russel, før vi tar oss ned til kaia der Spirit of Tasmania ligger, for å ta oss over til øya. Vi har ingen julegaver til hverandre, men kjøper noe vi trenger i suvenirbutikken. Arkitekten får ny lue, og Dundee to par nye sokker, noe som er svært kjærkomment. Middagen blir Australsk buffet, med Pavlova som dessert.

Fra det lille gruvesamfunnet Quuenstown slynger veien seg dramatisk oppover den bratte fjellsiden. Gruvedrift etter kobber her har gjort at nesten all vegitasjon her er borte.

Når vi kommer til land i Devonport skal vi bare ta oss ned til Jamie og Sandy, en liten times kjøretur. Det er da vi oppdager hvor dårlige lysene på syklene våre er. De gir bare 5 lumen mer enn vanlige stearinlys, så det blir en slitsom tur til Legana ved River Tamar. Det er mye dyr langs veien, og Dundee er nær ved å kjøre over en wallaby, som mener motoriserte kjøretøy har vikeplikt for myke trafikanter. Det går bra, men mange av slektningene hans har ikke vært like heldige, og ligger døde i veien. Vel fremme blir vi møtt av Sandy, Jamie og hundene Blu og Jack. Vi får hele det flotte huset for oss selv, for Jamie har bare et soverom, men Sandy har et hus like i nærheten.

På «Boxing day» er vi bedt til Cao og Chris på julelunsj. Første juledeg, er dagen som feires her nede.

Vi våkner første juledag, eller Boxing day som det heter her nede, av at sola titter inn gjennom de store glassdørene mot terrassen. Jamie og Sandy lager frokost til oss. Vi er invitert til Caro og Chris (venner av Sandy og Jamie) på Julelunsj. Dette er dagen de feirer her. Vi får laks, skinke, plommepudding etter gammel engelsk oppskrift, og boozed trifle coustard. Caro og Chris eier Bradleys Lookout cider. De har fått utmerkelser og priser for cideren sin. Vi får med oss både gaver og en flaske. Det er meldt fint vær på vestkysten, så på kvelden kjører vi nordover, for å kunne være klare der de fine rutene begynner sørover langs vestkysten. Vi overnatter på Boat Harbor beach, og her spretter vi flaska vi har fått på stranda, mens vi betrakter bølger og surfere. Vi har hele 21 wallabies rundt teltet vårt når vi legger oss.

Vi har akkurat tatt inn på veien «Road to nowhere». Her er milevis med grusveier ten hverken bensin eller mobilsignaler.

Denne knøttlille lille fergen tar oss Pieman River. i Corina Denne dagen blir det mange mil på grus på vei til Strahan

Road to Nowhere er en lang grusvei uten bensinstasjoner eller mobildekning. Denne tar oss sørover på den vestre delen av Tasmania. Vi spiser lunsj oppe i fjellene, og ender opp i Strahan ved kysten. Her leier vi en knøttliten og sjarmerende Backpacker hytte. Vi er heldige som får overnatting, for det myldrer av turister her i julen, og de fleste med digre firehjulstrekkere, med V8 motorer. Som regel er de utstyrt med et taktelt, eller en gedigen campingvogn på slep, og opptar mye av campingplassene.

Vi kjører gjennom mange koselige småbyer på Tasmania.Den lille westren byen Zeehan virker nesten forlatt.

Det blir en rusletur langs sjøen i Strahan. Når kvelden kommer får vi et fint lys mot sjøen.

Neste dag kjører vi flotte og svingete asfaltveier. Fra det lille gruvesamfunnet Queenstown, slynger veiene seg opp i fjellsidene. Vi ser Cradle Mountain, som er det høyeste fjellet i Tasmania, og holder oss i høyden det aller meste av dagen. Når vi slår opp teltet i Mount Field Campground møter vi et annet par på motorsykkel. Vi forklarer at vi er Normenn, og det er mannen også. Han er fra Ørsta, men har emigrert til Australia for over 20 år siden. Han har kjørt hele veien ned fra Darwin, mens kona har tatt flyet.

Vakre formasjoner og regnskogsplanter i Franklin-Gordon Wild Rivers park, her ved Russel Falls. Det føles som å være i en Tolkien fantasiland.

Tre-ormegrass, eller diksonia plant, har ikke norsk navn engang. Her vokser den overalt i forksjellige høyder.

Arkitekten har fått et innbilt slangebitt, og får alle symptomene når hun googler dem. Merkelig nok blir hun bedre, ikke værre….

Arkitekten vil gå en tur i skogen opp til Russel Falls. Stien er bred og tilrettelagt for rullestoler. Plutselig blir hun bitt av en slange, muligens, tror hun. Hun er ikke sikker, og Dundee finner ikke noe bitt. Hun leser om symptomer, og kjenner dem alle. Det ender opp med å ringe 000 som er nødnummeret her nede. Etter instruksjoner fra nødsentralen ender det med at beinet må bandasjeres, og at hun må ligge helt stille, til ambulansen kommer. Da Arkitekten ikke blir verre, men tvert imot bedre, får vi stoppet ambulansen som er på vei fra Hobart for fulle sirener.

Road to nowhere, eneste forbindelse gjennom Arthur-Pieman Conservation area, helt uten mobildekkning eller bensinstasjoner, er en gøyal opplevelse. Man ser langt fremover og kommende trafikk er varslet med støvskyer i horisonten.

Vi skal til Hobart, og har lagt opp ei spennende rute på grusveier. Det hele ender imidlertid med retur, etter at Arkitekten legger DRen i bakken, i en sving full av grov pukk. Hun blir hengende etter styret uten mulighet til å slå av gassen, noe flere av oss sikkert har opplevd. Vi velger noen raskere veier for å få med oss innkomsten av Sydney to Hobart Yacht Race. Det ble minuttstrid mellom de to raskeste 100-foterne, men vinneren blir allikevel Alive, som ankommer havna akkurat i det vi er der.

Alive kommer til havn når vi er i Hobart, og vinner totalt seilasen Sydney to Hobart Yacht Race.

Etter overnatting på ærverdige Pembroke hotell i Sorell, tar vi fatt på den vakre østkysten av Tasmania. Her går veien langs milevis av flotte strender. Arkitekten lider av dårlig samvittighet denne dagen, da hun har reist avgårde med hotellnøkkelen. Hun poster nøkkelen, men er sikker på at hun må betale for rommet helt til nøkkelen kommer tilbake til Sorell med posten, noe som bare skal ta en liten uke med ekspresslevering. Dundee har vært lenge på tur, og er mer opptatt av å få klippet håret, enn å nyte den flotte utsikten, langs veien. Vi svinger ut på halvøya Coles Bay som er kjent for Wineglass Bay, og fyrlykta her ute. Vi stopper i Bicheno for å studere Tasmanske djevler i en lokal dyrehage. Disse små hårete dyra er nesten som en blanding mellom hund og gris, og finnes bare på Tasmania. Arten er utrydningstruet, grunnet en krefttype som smitter mellom individene.

Det er nydelig langs sjøen ved Coles Bay. Strendene her er virkelig innbydende.

De Tansmanske djevlene finnes kun på denne øya. Arten er truet da smittsom kreft sprer seg mellom individene. Her en unge i dyreparken ved Bicheno.

I St Helen treffer vi igjen Jamie som har tatt turen over fra Legana for å møte oss. I dag har han kjørt sin Suzuki DRZ 400, og er lykkelig over å ha funnet en vei som var såpass ufremkommelig, at han måtte frem med saga si, for å komme fram. Han tar oss med til en idylliske Sloop Reef Camping. Her er det overfylt av turister, men vi finner en flekk helt ute mellom de ytterste knattene akkurat stor nok til at vi kan få opp de to små teltene våre. Det blåser godt, og Arkitekten er mer enn bekymret for om vi kommer til å våkne på samme sted som vi legger oss. Det løyer imidlertid, og vi nyter en kald Isbjørn pils som Dundee fikk kjøpt på den lokale Bottle shoppen i St. Helen. Det blir en flott solnedgang med fin utsikt utover Bay Of Fires.

Solnedgangen ved Bay Of Fires er virkelig vakker. Vi nyter den mens vi lager middag på primusen.

At morgenstund kan ha gull i munn er det vel liten tvil om når du våkner til denne utsikten.

Jacobs Ladder slynger seg opp fjellsiden på Ben Lomond.

Jacobs Ladder blir høydepunktet denne dagen. Veien går opp til 1345 moh.

Siste dag på Tasmania tar Jamie oss med på grusveier over til Ben Lomond og veien Jacobs Ladder. Grusveiene tar oss gjennom spennende bush. Dundee og Jamie gasser virkelig på denne dagen. Jacobs Ladder snor seg i skarpe serpentinere oppover fjellsiden, og minner på mange måter om veien opp til Tronfjell. Fjellet er taggete og bratt, og vi får en flott utsikt fra 1345 meter over havet. Etter en nydelig middag hos Sandy og Jamie kjører vi igjen opp til Devonport. Vi har nattseiling over til fastlandet.

Melbourne imponerer med skyskrapersiluett, men overrasker med inviterende menneskeskala på gatenivå og veldig god fremkommelighet. Her sett fra Victoria Market etter stengetid.

Nyttårsaften blir i Melbourne, som er Australias nest største by, etter Sydney. Vi har leid oss et rom inne byen, og ser fyrverkeriet fra tribuneplass på Dockland. Når klokka nærmer seg tolv stiger jubelen, og vi får et sammenhengende, spektakulært fyrverkeri, som varer i nesten 10 minutter. Vi er ikke alene, det er flere hundre tusen mennesker her nede.

Arkitekten i godt driv på Araluen road. Dette er en nydelig grusvei.

Vi må tilbake til Sydney for å levere syklene, og bruker fire dager på denne turen. Jeg har sagt det før; Australia er stort. I Lochiel overnatter vi hos globetrotterne Graeme og Katarina Perkins. Dette ekteparet har sett mye av verden fra motorsykkelsete, og er på farten til Texas der en av motorsyklene deres befinner seg. De har planlagt et år på motorsykkel gjennom Sør Amerika. Det er fascinerende å høre hva de har opplevd på sine turer rundt om i verden.

På Old Wool Road får vi et fryktelig regnvær. På et øyeblikk er alt vi har på oss vått, og kjørestøvlene fylles med vann. I Nerriga går været over til å bli et fryktelig haggelvær, men vi har heldigvis kommet oss i hus.

På turens siste etappe møter vi et fryktelig uvær på Old Wool Road. Vannet bøtter ned, og vi rekker ikke å få på oss regntøyet før vi er søkkvåte. Våte som katter kommer vi inn på den lokale puben i Nerriga. De har heldigvis både rom og rum til oss. Natta er full av lynnedslag og tordenskrall. På mirakuløst vis klarer vi å få nesten alt tøyet tørt igjen til turens siste kjøredag som blant annet tar oss ut på Cliff Bridge Road, før vi igjen er tilbake hos utleieren. Vi har sett mye av Australia, et fantastisk land, fylt med imøtekommende mennesker. G mate, vi kommer gjerne tilbake, men nå venter New Zealand på oss.

Takk for følge gjennom Australia.