St. Hans-hilsen med beinet høyt

De er verdt sin vekt i gull. Det er følelsen jeg sitter igjen med når det gjelder de solide ortose-beskytterne mine.
Dennegangen satt det et par Donjoy rundt kneleddene, men merket føles mindre viktig akkurat nå.

For et par år siden lagde jeg en artikkel om knebeskyttere, og jeg intervjuet i den forbindelse legen til det svenske motorsportforbundet. Han konstaterte at det er en fordel å bruke knebeskyttere, men at de må sitte veldig hardt for å gjøre jobben.

Vi snakker her om beskyttere med stabiliserende metallskinner, og som reduserer vridning av kneleddet og risikoen for strekk. I forkant av artikkelen dypdykket jeg i de få undersøkelsene som er gjort rundt skader innen enduro og motocross. Jeg konstaterte at skader etter slag mot kneskålen er relativt uvanlig, mens vridningsskader på kneleddet er desto vanligere, og kun kan forebygges med knebeskyttere av ortose-typen. Det er også viktig å trene opp musklene rundt kneet.

Etter artikkelen bestemte jeg meg for alltid å kjøre med solide beskyttere. Tar tid å ta på seg, føles litt klumpete, og er dessuten dyre. Men i venterommet hos legen var jeg utrolig takknemlig for å ha brukt dem.

Jeg kom i ubalanse under trening i forgårs, slengte ut venstrefoten i ren refleks, slo borti en stein, og vred kneet. Alle som har vært utsatt for denne typen skade, kjenner igjen smerten som går som et lyn gjennom hjernen. I skrivende stund er det ikke påvist at noe er slitt av, men det blir krykker en stund, og så 6-8 ukers rehabilitering, hvis jeg har flaks. Er det bakre korsbåndet skadd, tar det lengre tid. Dette er surt, men gjør man feil, må man betale for dem. Slik er livet. Dessuten er det jo ikke påvist brudd.

Det påstås at det finnes to kategorier enduroførere – de som har skadet knærne, og de som venter på å gjøre det. Nå er dette bare en lettere skade, men for meg understreker det betydningen av å ha solide knebeskyttere som forebygger vridningsskader. 

Jeg kan selvsagt ikke bevise hvor stor forskjell de gjorde i mitt tilfelle, men med tanke på skaden, gjetter jeg på at de var forskjellen mellom et røket leddbånd og at leddbåndet holdt, som det virker å ha gjort.

Men jeg skal være den første til å innrømme at det beste hadde vært å ha unngått hele situasjonen.