27. desember 2024
Tro det eller ei, men selv en motorsykkelredaktør kan bli lei av hverdagen. Selvfølgelig er det moro med all glamour, men det kan bli rutine det også. Den ene kjendisfesten etter den andre, mengder av slicks å kjøre i stykker, lansering på eksklusive feriesteder, kvinnelige beundrere som ikke skjønner det med ”grenser”, tyngden av bynøklene og så videre. Iblant må en bare bryte alle mønstre og skygge banen, som i en hvilken som helst jobb.
Her kommer et slikt eksempel. En fredag i mai krabber en dag med korrekturlesning og norske oversettelser seg mot slutten. Friheten (les: systembolaget og en kebabtallerken) er like rundt hjørnet. Men så begynner den sørgelige listen over alle gjøremål å fylles opp. I begynnelsen er skjemaet blankt og alt er mulig, men så baller det seg på. Jeg kommer på at skittentøyskurven er overfylt, stemoren min ringer og spør etter barnevakt, dama påpeker at det ville vært fint om kjøleskapet faktisk inneholdt noe, og så videre. Det er på vei til å bli en helg som alle andre, men denne gangen går noe skeis (eller rettere sagt avhengig av hvordan en ser det).
I all hast bestemmer jeg meg for å ta min 690 Enduro, pakke så lite som mulig og bare dra. Hvor som helst, men ikke bli her. Et telt, en sovepose og bare det mest vesentlige legges i pølsebagen. Jeg har ikke GPS, og siden jeg ikke kan laste ned Google Maps på egen harddisk i hodet på flere tiår ennå, gjør jeg det enkelt for meg selv. Via en hemmelig kraftledningsgate, la oss kalle den ”tredje reaktor”, kunne jeg raskt legge Stockholm bak meg og komme meg rett ut i naturen.
Før jeg kjører får jeg høre at tredje reaktor går mange mil i samme retning i en herlig variasjon av øde traktorspor og fine grusveier. Perfekt, passe mye enduro og passe mye pen kjøring. Min tanke var kort og godt å kjøre lengst mulig så lenge jeg hadde tid og lyst, og så slå leir på en passelig plass. Før Stockholms rushtrafikk er et faktum forlater jeg redaksjonsgarasjen. Iveren stiger, jeg er på vei. Nå kjører vi.
Det med en passe dose enduro stemte ikke helt, i hvert fall ikke per min nyskapte definisjon. Etter bare noen kilometer grus- og traktorvei må jeg, som inntil for et år siden trodde at bakbremsen bare var for Harley-førere, ta meg av oversvømte traktorspor. Ved det første hinderet tar jeg en kort pause for å samle mot og undersøke dybden. – Det går bra, det ser ikke så dypt ut, og det blir tørt igjen etter femti meter, sier jeg for å berolige meg selv. Ned i gjørmehullet. Jeg jobber med gassen og prøver å ikke ta livet av clutchen med en gang. Dette går jo veldig bra. Vått og leirete, men bra. Uten større dramatikk og med et triumferende glis har jeg beseiret min største fiende hittil – andedammen i det øde traktorsporet. Traktorsporet blir seg selv likt igjen, og jeg gasser opp på en topp. Og hva ser jeg på den andre siden; jo, flere andedammer. F**n! Andedammer så langt øyet kan se. Så mange andedammer at de begynner å ligne svanesjøer. Ja ja, på’n igjen!
I stadig økende GGN-utførelse tar jeg meg metodisk frem. Det ble en litt større andel enduro enn planlagt, men ellers viste traktorsporene seg å være veldig morsomme. En passe utfordrende og etterlengtet balanseøvelse, spesielt siden pølsebagen ville leve sitt eget liv og ikke begrense seg til reimene – litt som å kjøre med en motvillig passasjer som lener seg til feil side i hver sving. Svært fine grusveier veksler med de mer krevende traktorsporene med jevne mellomrom for å skape en herlig balanse. Det beste fra to verdener. Den eneste gangen der jeg i løpet av dagen må kjøre gjennom bebyggelse, passer jeg på å tanke, for 12 liter gir ikke akkurat Dakar-rekkevidde.
Dagens kjøring fortsetter med bare noen korte regnskurer som distraksjon. Jeg ser færre og færre spor etter mennesker. Ved dette tilfellet har jeg forlatt kraftledningsgaten og navigerer fritt i et stort nettverk av grusveier og gjørmehull. Det begynner å bli mørkt og på tide å finne et sted å slå leir.
Det blir en god del vendereis og misslykkede veivalg i min leting etter en passende teltplass. Kroppen føles skikkelig mør, ikke bare etter kjøringen, men også all løfting og baksing med KTM-en gjennom de mindre fremkommelige partiene. De negative aspektene ved et ikke planlagt eventyr gjør seg gjeldende, for det begynner å bli mørkt. Men nå har jeg hellet på min side og snubler over et forlatt leirbål lengst oppe langs en vei som naturen har begynt å ta tilbake. Enkelt, da trenger jeg bare å sette opp teltet og skaffe ved. Redaksjonen fikk nylig inn et 4Bikers-telt fra importøren, og med sitt raske monteringssystem tok det bare et minutt å sette det opp. Desto verre var det med bålet.
Jeg er den første som erkjenner at jeg er født med ti tommeltotter. I blant sitter det vanlige fingre der, men som oftest bare tommeltotter. Og dette fikk jeg merke da jeg forsøkte å tenne ild. Det hjalp heller ikke stort at det nylig hadde regnet. I sikkert en halv time prøvde jeg å plassere trebiter, gress og diverse naturlig brensel på ulike måter, men uten hell. På andre siden av en busk ser jeg brått noe rødt. Der står det en forlatt jeepdunk med noen bensinskvetter igjen – så langt var jeg fra sivilisasjonen.
Under en klar himmel byr solen på sine siste stråler mens den raskt går ned over de svenske skoger. Lukten av ild og aske brer seg. Fra matkassen tar jeg ut en pakke med pølser, potetsalat og en lettøl. Ikke det herligste matgudene har skapt, men definitivt nok for en utsultet, vandrende leireklump.
Og dermed oppstår den – stillheten. Kun det enslige fuglekvitteret og knitringen fra ilden som konstrast. Jeg legger meg mett på ryggen og fester blikket på den oransje himmelen. Her ute finnes det ikke uro, ikke noe stress. Akkurat det vi alle trenger nå og da i en ellers rutinepreget og stillesittende hverdag. Eventyr, frihet, ro og harmoni. Mobilen vibrerer. Jeg glemte å slå den av da jeg dro, og har ikke sett på den siden. 12 tapte anrop, 36 SMS-er og en melding fra Candy Crush. Ja vel. Diverse ”Hvor er du?”, ”Har du vannet blomstene?” og ”Tilbud – 10 prosent på H&M bare i dag!” flimrer over skjermen. Noen SMS-er med bekreftelse på at jeg lever senere kaster jeg telefonen inn i teltet. Resten kan vente til i morgen.
Solen vekket meg noen timer senere. Den friske luften slår mot ansiktet idet jeg åpner teltet. Min ellers typiske morgentretthet er som blåst bort, og nå pakker jeg isteden raskt sammen kveldens leir, mekker to skiver polarbrød med rekeost og setter kursen på nytt ut i periferien. Formiddagen tilbringes stort sett på samme underlag som dagen før, om enn med noe mer asfalt. Dette med sivilisasjonsflukt kan du jo faktisk også gjøre på asfalt. Det krever som oftest desto lenger kjøring, men kan være minst like givende! Først og fremst for den som er interessert i øde plasser.
