Semiperiodisk vedlikehold

”Hvordan klarer tørrclutchen seg” er nok, etter diverse om piggdekk, det vanligste spørsmålet jeg får når det handler om å vinterkjøre en Ducati. Svaret er at den klarer seg bra til tross for at den i de kalde og våte månedene nok er mer eller mindre halvfuktig istedenfor det som navnet antyder.

Det med å vaske sykkelen får jeg også spørsmål om. Og det gjør jeg ikke. Vasker, altså. Imidlertid pleier jeg å spyle raskt av den når jeg får ånden over meg. Og det skjer ikke ofte; som regel overlater jeg motorsykkelvasken til været – en regnskur i to plussgrader og 130 km/t er uhyre effektivt når en skal spyle av det aller verste.

Innimellom må en likevel ta seg i nakken og skjemme bort Ducatien med litt ekstra rengjøring, og selv er den temmelig flink til å fortelle når det er på tide.

Hullene i bremseskivene har en lei tendens til å tette seg når en kjører i konstant saltsørpe. Når de blir altfor tette, merker en at bremsekraften begynner å avta, først og fremst i de nevnte regnskurene. Den fysiske årsaken til fenomenet er nok at vann og vanndamp ikke har noe sted å gjøre av seg. Jeg nøyer meg imidlertid med å konstatere at det er på tide å gå løs på bremsene med en litt mer konsentrert vannstråle og en børste.

Clutchen er relativt selvrensende, men innimellom må en bruke krefter – det pleier å være på høy tid når clutchen lyder som en hes og sinna gås når en skal dra av gårde på rødt. Her finnes det sikkert en innviklet, tidkrevende og kostbar prosedyre inklusive sandblåsing med eksostiske materialer, ultralydvask og andre fine saker, men min metode er langt mindre sofistikert. Den går ganske enkelt ut på at jeg lirker vannslangen innenfor et av hullene i clutchdekselet, skrur på kranen og starter motoren. Deretter spyler jeg en god stund samtidig som jeg ”kjører clutchen” med hånden. Jeg avslutter det hele med å slure bort mesteparten av vannet – ferdig!