Prøvekjøring: Yamaha MT-07 2018

Førsteinntrykket jeg får av sykkelen, er at den er liten. Når man står ved siden av den, føles den som en anabol 125-kubikker. Inntrykket fester seg når man setter seg på sykkelen. Jeg er 176 cm over havet. Imidlertid betyr ikke dette at sykkelen er liten bare fordi synsinntrykket sier så. Til tross for sitt mattsvarte og rå ytre blir ikke den vesle Yamahaen større for det.

Først oppe på sykkelen sitter man komfortabelt og avslappet. Det er lett å balansere motorsykkelen i lav fart, men den er også veldig lett å kontrollere når farten eller rampegenene slår ut i form av et par horn innenfor hjelmen. For det gjør det, MT-07 er rampete innabords, selv om den ser litt beskjeden ut utseendemessig. Sykkelen lever opp til ryktet når gassrullen vris i riktig retning. Å kaste den til høyre og venstre i svingene på favorittveiene er ikke noe problem. Den vesle crossplane-inspirerte rekketoeren på 689 kubikkcentimeter leverer godt med moment i bunn- og mellomregisteret. Den har ifølge opplysningene fra fabrikken 74,8 hk i toppeffekt, og 68 Nm ved 6500 rpm. Dette får forhjulet til å lette mer enn et par ganger under prøvekjøringen, og samtidig strekker munnvikene seg til øreflippene på undertegnede.

Kjørestillingen er som sagt avslappet, og man får god feedback fra chassiset. Fjæringen er smidig, og svelger de este ujevnheter uten at man faller av. De gyngete tendensene fra fjæringen på tidlige årsmodeller er ikke noe man opplever på denne versjonen.

I bytrafikken og andre tettbygde strøk er den vesle sykkelen mer voksen og enkel å ta seg frem med. Den leverer krefter på en myk og lineær måte gjennom bunn- og mellomregisteret, uten å være rykkete. Den er lett å smyge rundt i bytrafikken med uten at den oppfører seg som en kenguru. Den ganske oppreiste, men likevel lett foroverlente kjø- restillingen gjør det enkelt for de este å ha kontroll over sykkelen.

Avstanden mellom sal og styre er såpass kort at det ikke er vanskelig å styre. Styrets bredde gjør det lett å manøvrere sykkelen i lavere fart, og jeg kan forstå hvorfor mange trafikkskoler benytter denne typen motorsykler når de lærer opp nye førere.

Også fothvilernes plassering er av betydning for denne sykkelens håndterbarhet. De gir føreren god kontroll og feedback ved aktiv kjøring. Imidlertid er fothvilerne en akilleshæl ved krappere svinger, da fothvilerskrap kommer tidlig på grunn av de lange piggene som skal beskytte mot underlaget.

Selv ute på de mest svingete partiene av noe mer ukjente motorsykkelveier, med en mengde tungtrafikk å bakses med, leverer fjæringen trygghetsfølelse og smidighet. Det er lett å skifte spor selv midt i en sving, hvis du som jeg møter en trailer i eget kjørefelt.

Bremsene fikk tone flagg i og med det uventede møtet. ABS-systemet er helt ok; et- ter min smak begynte det å pulsere litt tidlig i bakbremsen, men det gjør jobben. Det jeg kan savne på en så pass moderne maskin, er mulighet til å stenge av systemet. Både for- og bakbrems har god følelse og bitt. Ingen avanserte detaljer, men ganske enkelt solid funksjon.

Bridgestone-dekkene på testeksemplaret fungerer bra og gir et godt inntrykk på gaten. Den skandinaviske sommeren har vært tørrere enn vanlig i skrivende stund, så noen kjøring i regn kan jeg ikke uttale meg om når det gjelder MT-07 eller dekkene.

Passasjerkomforten er ikke mye å skryte av, for den er nesten ikke-eksisterende. Det fungerer å sitte bakpå en kortere stund, men er ikke noe jeg anbefaler at man bruker sykkelen til.

Dette er hva jeg vil kalle en fin innstegsmotorsykkel, for den er lett for nybegynnere å håndtere, med sin lave sal og styregeometri. Motoren har nok krefter til at man føler at en har en sykkel man kan beholde en stund. Som pendlerkjøretøy eller leketøy, det får være opp til hver og en. Den fyller sin funksjon uansett om du skyter av gårde fra rødt lys eller tar en omvei på 10 mil for å komme hjem fra jobben.

Selv om man slenger på et titansystem fra Akrapovic på sykkelen, så er prisen fortsatt grei nok – du får mye ”bang for the bucks”.

Artikkelen sto første gang på trykk i Bike nummer 8 2018.
Tekst: Janne Lilleberg             Foto: Andreas Jennersjö