Prøvekjøring: KTM 790 Duke

Presentasjonen er akkurat ferdig, og det er på tide å begi seg ut på veiene for å se hvor godt PR-folkenes ord stemmer overens med virkeligheten. Ord som skalpell, knivskarp og letthåndterlig har festet seg i minnet, og er definitivt noe jeg skal utforske. Nye KTM 790 Duke er produsentens første parallelltwin, og forventningene er store til modellen – både mine egne, men også KTMs.

Kjørestillingen er oppreist, og med mine 175 centimeter havner både styre og fothvilere i behagelig avstand. Knevinkelen er ikke det minste ekstrem, snarere føles det som om fothvilerne sitter litt for langt nede og risikerer å skrape i ved tøffere kjøring, eller i det minste støvlene hvis føttene vendes en smule utover. Dette viser seg også å stemme litt senere, når vi kjører langs de herlige landeveiene oppe i fjellet og på banen.

Instrumentene er lettmanøvrerte, og bremsene er bra. Ved første øyekast ligner de radiale kaliperne Brembos, men idet jeg kikker mer nøye etter, ser jeg tydelig logoen til KTM. Kaliperne er egenutviklet i samarbeid med et spansk firma som produserer bremsesystemer. Kraften og følelsen i systemet er optimal, og en del av forklaringen på dette får jeg av en tekniker senere på dagen. Han forteller at de har lagt ned mye tid på å finne riktig blanding til bremseklossene.

Vi triller gjennom et par mindre byer i makelig tempo, og dette gir meg tid til å utforske gassresponsen på sykkelen. Den føles veldig mye på og av, og er vanskelig å kontrollere når det gjelder å kjøre med jevn gass. Etter å ha justert i displayet og endret nivået fra Sport til Standard, blir det mye lettere å kjøre jevnt og fint.

Ytterligere ett nivå finnes som gir enda mykere håndtering – Smooth – men på dette nivået føles det nesten litt tregt.

Byene tar slutt, og trafikken avtar. Nå åpner det seg et eldorado av svinger oppover fjellet, og både jeg og sykkelen vekkes til live. Kjøringen blir aktiv, og tempoet det samme. Det trengs ingen lang etappe på denne typen vei før ord som knivskarp og skalpell dukker opp i minnet.

Motorsykkelen styrer nøyaktig dit jeg ønsker uten de minste anstrengelser, og det kompakte chassiset lar seg gladelig kastes fra den ene siden til den andre. Slik holder vi på i nesten to timer før det blir på tide med en rask kaffestopp. Humøret er på topp, og smilet stråler om kapp med den skinnende solen.

De eneste negative anmerkningene hittil er at jeg har bomgiret noen ganger og funnet frigiret isteden. Grunnen er at girpedalavstanden er litt for lang til å passe støvelen min perfekt. Før jeg byttet posisjon på foten, havnet pedalen litt for langt frem på støvelen. Følelsen forsvant, og den dobbeltvirkende quickshifteren fikk utydelige signaler fra foten min. Men da den ble plassert for å treffe girpedalen riktig, forsvant problemet helt. Denne quickshifteren gjør jobben godt, og det er en fryd stadig å gire opp og ned i jakten på rask akselerasjon mellom svingene.

Motoren leverer nok krefter fra cirka fire tusen rpm for å få motorsykkelen fremover, så stadig giring er ikke nødvendig hvis du heller foretrekker å benytte momentet.

Etter rasten fortsetter den underholdende kjøringen i enda et par timer.

Med god, sterk kaffe i kroppen har hjernevirksomheten økt enda et par hakk, og analysen begynner.

Fjæringen fra WP er av det enklere slaget, og mangler innstillingsmuligheter. Under presentasjonen reagerte jeg på dette og noterte at det var å være i overkant gjerrig, men etter å ha kjørt sykkelen både sakte, raskt og ikke minst aktivt, må jeg innrømme at innstillingene fungerer bra. Den progressive fjæringen er satt opp mykt i starten av slaget, for så å bli hardere lengre ned.

På ettermiddagen får vi muligheten til å prøvekjøre modellen på bane, selv om den ikke først og fremst er ment for dette formålet.

Også her hever jeg øyenbrynene og innser at sykkelen når langt. Den fremste begrensningen for hvor raskt du kan kjøre, setter Maxxis-dekkene. De spesialutviklede dekkene for modellen gir ikke noen knivskarp følelse, og de slipper relativt raskt når du gasser hardt. På veien er de imidlertid mer enn tilstrekkelige.

Til slutt får vi teste sykkelens egenskaper i en krevende unnamanøverbane, der fullt styreutslag og balanse kreves for å kunne komme seg rundt. Sykkelen danser rundt med glans, og samspillet mellom gass, bremser og clutch fungerer i harmoni. Den er en skalpell. 

Når kvelden kommer, nyter jeg solnedgangen mens jeg oppsummerer alle inntrykkene. 790 Duke fyller tomrommet mellom 690 Duke og 1290 Super Duke svært godt, og vil med stor sannsynlighet ta markedsandeler fra flere etablerte produsenter i segmentet.  

Artikkelen sto første gang på trykk i BIKE nummer 5 2018.
Tekst: Christer Miinin         Foto: KTM