Prøvekjøring: KTM 250 EXC-F + 250 R Freeride 2016

Nyheten om første prøvekjøring av KTMs nye ExC-sykler gjorde meg inspirert. Det skal bli moro å rase ut litt, tenkte jeg. I tankene mine besto testmiljøet av en kort bane, for det meste av sand, der jeg kunne kjøre korte etapper med de ulike syklene og sammenligne egenskaper og forskjeller. Også tanken på skogen rundt Lopens endurobane bidro til å forsterke forestillingene om testkjøringen. Men da jeg spurte Kimmo Hurri (markedsføringssjef hos KTM Nordic) om løypelengden, fikk jeg noe annet å tenke på. ­ Seksti kilometer, svarte han kjapt.

Jo da, jeg har kjørt en god del enduro, men denne gangen var testmiljøet noe helt nytt. Som crossfører har en ikke helt den samme  rutinen når en skal lese løypa, så i tillegg til å bedømme syklene ble det en utfordring i det hele tatt å nå rundt  –  de genuine enduro­løypene i tøff hjemlig natur er jeg ikke så vant til. Nå ville det bli en voldsom porsjon kjøring på en gang, men en lærer så lenge en lever.

Et bredt modellutvalg
KTM hadde med seg de fleste representantene for det nye ExC-tilbudet. På rad sto totakterne 125 ExC, 250 ExC, 250 Freeride og 300 ExC, samt firetakterne 250 ExC-F og 350 ExC-F. Av disse var det 125 ExC og 250 ExC som var Six Days-spesialmodeller. Forskjellene mellom vanlige modeller og spesialmodellene ligger i komponenter og utstyr. Six Days-modellene har for eksempel firekammersgaffelen 4CS, mykere sal, bukplate og en rekke andre beskyttere, en annen grafikk, og naturligvis oransjeelokserte aluminiumsdeler istedenfor de vanlige grå. Firetakterne er også utstyrt med kjølevifte.

Smidig og ergonomisk  start med Freeride
Jeg bestemmer meg for å begynne kjøringen med Freeride, som jeg har kjørt mye tidligere – blant annet i høst, da vi hadde en duell mellom Freeride 350 og Freeride E (Bike 4.15), og som ifølge mine erfaringer var en smidig og trivelig sykkel å lære seg banen med. En fordel for en kort fører som jeg var også det faktum at Freeride med sin 915 millimeters salhøyde var den laveste sykkelen i selskapet, noe som understrekes ytterligere når en setter seg i den myke salen.

Da hver testfører hadde valgt en sykkel å begynne med, bega vi oss ut på banen. De første rundene valgte jeg å ligge rett bak guiden Erland, som kjenner banen godt og dermed kan vise oss de beste løypene.

Med sine 93 kilo er 350-kubikkeren ikke som kraftpakkene jeg har kjørt tidligere, og 250-totakteren jeg kjørte nå er i enda mindre grad dette. Men evnen til å dra fra lavt turtall og momentet var imidlertid en positiv overraskelse, og den dynamiske motoren gjør Freeride til et lettkjørt bekjentskap.

Ganske raskt endret løypa seg, og det ble en veldig utfordrende sti fylt med steiner, stubber og røtter. Når tempoet øker samtidig som terrenget blir tøffere, er ikke 250 Freeride det beste våpenet du kan ha i arsenalet. Etter litt ufrivillig nærkontakt med diverse busker og trær valgte jeg å slå av på tempoet og kjøre rolig, men dette er heller ikke så enkelt verken med en crosser eller enduro-modell bestandig.

Men med Freeride går det lett. Til tross for at det er en totakter, drar den bra fra bunnen av, selv på et hardt og steinete underlag går det å kjøre på relativt høyt gir. Om lyden ikke hadde avslørt at vi snakker om en totakter, skulle man tro at det var en liten firetakter. Takket være den lave vekten og lave salhøyden er Freeride letthåndterlig, og det er relativt lett å styre den akkurat dit en vil. Gasspådraget får den ikke til å kaste seg forover, det gir bare et nødvendig kick og styrke til å klyve over de aller største hindrene.

ExC – et dyrere alternativ for erfarne førere
Når du etter Freeride setter deg på en 250 ExC-F, forstår en umiddelbart hva man mener når man snakker om Freeride som en amatørsykkel, mens ExC-modellene kalles ”ekte” enduro. Den største konkrete forskjellen er chassiset: Freerides chassis passer for nybegynnere, når tempoet i den steinete enduroløypa øker, blir det raskt for mykt, og dette gjenspeiles i at fjæringen bunner når du for eksempel lander etter et hopp. På den andre siden koster ExC-F en godt del mer, og litt forskjell skal man jo ha for pengene.

Med ExC-modellene er det noe annet. På en tøff etappe rett etter sykkelbyttet konstaterte jeg at chassiset på 250 ExC-F har en følelse som nesten er av en annen verden. – Det er jo som å kjøre med bomull! tenkte jeg for meg selv. ExC-chassiset absorberer ujevnheter som en enduro skal, og det bunner aldri.

Når en ser på motoren, fungerer 250 ExC-F på komfortabelt vis. Til tross for bare 250 firetaktskubikk trenger en faktisk ikke gire så ofte, for den har et uventet bredt register der den er fullt kjørbar. Som nybegynner kan du begynne med et tilstrekkelig høyt gir for å få god fart på langraker, og så ta hånd om de fleste svingene i samme gir. Bakker og tverrvendinger tas i et lavere gir.

Vil du få det meste ut av 250 ExC-F, krever den imidlertid en god del turtall, og raskere førere må være forberedt på å benytte girkassen flittig.

Sykkelen veier 13 kilo mer enn Freeride, og dette merker du ved kjøring på grunn av et høyere tyngdepunkt, men etter et par dagers trening skulle jeg nok komme helt overens med 250-kubikkeren.

Valget avhenger av ambisjonsnivået
Hvilken sykkel skal du da velge som nybegynner? Begge er et bra alternativ, men i egenskap av ”ekte” endurosykkel tar 250 ExC-F nybegynneren et stykke lenger. Fin fjæring og en motorkarakter som passer både noviser som dem med lang erfaring. Har du ambisjoner om å satse ordentlig, er ExC-F utvilsomt det beste valget.

Også Freeride er en topp motorsykkel, men beregnet for en annen type kjøring. Steinete enduroløyper er ikke der den trives best, imidlertid er den som skapt for oppdagelsesferd i lettere terreng. For deg som ikke har noen voldsomme ambisjoner, men vil ha en enkel og prisgunstig sykkel å leke på i skog og mark, er den vanskelig å slå. Ikke minst fordi den er så lettkjørt.

Personlig ville jeg nok valgt Freeride, den ville blitt et utmerket supplement til crosserne mine. 

Artikkelen sto første gang på trykk i Bike nummer 9 2015
Tekst: Tuomo Lampela Foto: Tommi Hynynen