Prøvekjøring: KTM 1290 Super Adventure R

Den store eventyrsykkelen har sunket dypt ned i sanden og føles plutselig tung. For et øyeblikk siden var KTM 1290 Super Adventure R smidig og letthåndterlig, men etter å ha boret seg ned i sanden, endret følelsen seg radikalt. 

– Jeg sa jo at dette var et tøft miljø å kjøre i. Dere må se dere veldig nøye for. Nå må vi grave dere opp, sier Chris Birch, mannen fra New Zealand som er guide for KTMs presse- og prøvekjøringsgruppe – i en noe belærende tone. 

Vi visste jo egentlig dette, men R-modellen skulle testes under ekstreme forhold, og da vi fikk kjøre på den tidligere Dakar-etappen i Peru, gikk det som det gikk. Resultatet ble at tre prøvekjøringssykler satte seg fast i den myke sanden og måtte graves opp. 

Vi hadde flaks, fikk løs motorsyklene med relativt små anstrengelser og kunne fortsette ferden, men vi lærte en lekse. 

Super Adventure R er en tung motorsykkel, spesielt om en råker ille ut. Den lettkjørte sykkelen blir da veldig vanskelig å flytte på, og for å få den løs under vanskelige situasjoner, må man lære seg en spesiell teknikk. Det holder ikke bare å løfte under bakrammen. 

Til tross for at guiden klandret oss for å ha kjørt oss fast i sanden, var hensikten med prøvekjøringen å teste den nye motorsykkelens offroadegenskaper. 

R-modellen markedsføres som en motorsykkel som er skapt for ekstra utfordrende forhold, og vi fikk nå sjansen til å teste dette.

KTM har tidligere presentert andre Adventure-modeller, og prøvekjøringene er omtalt i Bike. Tidligere har vi holdt oss mest på asfalt, men denne gangen gikk turen nesten bare på grusveier, i ørkenen og på stier som nesten lignet tradisjonell enduro. Vi tok altså ikke bare avstikkere fra asfalten, men fra alle offentlige veier. 

Vi visste i forveien at denne motorsykkelen var veldig lettkjørt, men vi var spesielt interessert i hvordan elektronikken skulle klare seg under slike forhold. Traction controlen har en egen innstilling for offroadkjøring, som ble aktivert omgående. 

Jeg var ganske skeptisk til denne innstillingen siden man normalt sett er tvunget til å koble fra all elektronikken på disse maskinene når siktet er innstilt på endurolignende forhold. Men jeg tok feil. 

På den svært glatte grusveien fungerte Offroad-nivået bra for både traction control og ABS-bremser. Offroad-nivået kutter kreftene fra 160 hester til mer moderate 100, og dette letter kjøringen på glatt underlag. Traction controlen gir mulighet til sidelengs sladd, men sørger for at sykkelen ikke mister grepet.  

I Offroad-nivået kan ABS-en låse opp bakhjulet. Man må imidlertid huske at elektronikken i sin helhet er svært avansert. Traction controlen og ABS-en tilpasser seg til nedlegget på sykkelen. Rain- og Offroad-nivået kutter effekten til hundre hestekrefter, mens Sport- og Street-nivåene utnytter hele registeret på 160 hestekrefter. 

Når underlaget blir løsere, blir innstillingene umulige å benytte. Offroad-nivået vil og kan man egentlig ikke bruke med tanke på effekten, og ikke engang Sport-nivået føles naturlig lenger. I myk sand må man benytte alle hestekreftene, ellers føles det som motorsykkelen ”kveler seg”, spesielt i oppoverbakke.

Motoren på Super Adventure R får meg til å glise bredt. I tillegg til effekten gjør dreiemomentet på 140 Nm at den 1 301 kubikkcentimeter store 75-graders V-twinnen føles helt riktig for eventyrsykkelen. Det finnes mer enn nok ytelse, og kjøringen blir en nytelse. En slik motor virker i seg selv helt håpløs for offroadkjøring, men det er jo dette kjøring handler om – litt crazy ting som gjør føreren glad.

Kjøringen i myk sand var i seg selv lettere enn det jeg hadde forestilt meg. Maskinens tørrvekt er 217 kg, og salhøyden 890 mm. Bare vekten kunne lede en til å tro at motorsykkelen er vanskelig å kjøre, i hvert fall under enkelte forhold, men det var den ikke. Å kjøre med sladd i den myke sanden var ikke noe problem for det store beistet.  

Jo visst merket jeg vekten under ekstreme forhold, men ellers var det nesten som å kjøre en endurosykkel. Det føltes nesten litt merkelig. 

Etter pausen fikk vi mulighet til å teste chassisets funksjon. Langs veien fantes det noen hopp som vi fikk utforske et antall ganger. 

Super Adventure R har WPs 48 millimeters USD-forgaffel og PDS-monodemper uten link fra samme produsent. Ved mindre ujevnheter fungerer chassiset utmerket, men spesielt for en med litt større kropp – som jeg – er fjæringen for myk. Det går an å gjøre justeringer, men som standard var returdempingen litt kjapp, og dette merket jeg som nervøsitet i landingen etter et hopp.

Fabrikkinnstillingen av chassiset er myk, for komfortens skyld, men må justeres hvis du skal kjøre mer offensivt. 

Uansett klarer denne motorsykkelen definitivt å hoppe, og det er et stort pluss. Bremsenes funksjon og motorsykkelens balanse var forbausende bra, og dette lettet kjøringen i skarpe svinger. 

Prøvekjøringens siste etappe ble den mest utfordrende. Ørkenreven fra New Zealand tok oss med til et sted der den myke sanden konstant endret karakter, samtidig som farten bare økte. På det meste viste hastighetsmåleren på den nye og svært allsidige TFT-skjermen hele 170 km/t. I de aller mykeste partiene vandret nesa litt, men ikke dramatisk mye.

Som avslutning på høyfartskjøringen fikk vi endelig begi oss ut i de etterlengtede sanddynene. Chris Birch viste oss selvsikkert veien, og vi andre fulgte etter. Kjøringen ble en sann fornøyelse. Dette var noe jeg aldri hadde opplevd før, men det gikk fint likevel … til det ikke gikk bra lenger.

Vi kjørte veldig rolig fra dyne til dyne med jevnt driv på gassen hele tiden, for ikke å kjøre oss fast. Men så avvek jeg en meter fra Birchs spor og sanden krevde sine ofre – meg og min KTM 1290 Super Adventure R. Sanden sank sammen, og vi med den. 

Heldigvis var vi mange førere i følget, og vi hjalp hverandre med å få opp syklene. KTM har en svært kraftfull motor, så vi la i et høyt gir og gasset moderat samtidig som noen av oss hogg tak i motorsykkelen og trakk den opp. Når enden er god, er allting godt. 

Da kvelden kom og kjøringen var over, stoppet jeg opp for å tenke over hva det hele handlet om. Sykkelen er fantastisk, men hvem vil egentlig ta en sykkel til denne prisen ut i enduroløypa for å ødelegge den? Den har definitivt ytelsen som kreves for kjøring under ekstreme forhold, men likevel … 

Jeg er selv offroadfrelst, og prøvekjøringen i seg var en fantastisk opplevelse. Jeg skulle gjerne utfordret meg selv i nordisk terreng med en motorsykkel som denne. Prisen er høy, så kanskje best å unngå de verste stedene, men motorsykkelen har virkelig alle egenskaper som finnes. En må også ta med at i tillegg til alle offroadegenskapene har motorsykkelen en rekke finesser velegnet for kjøring på asfaltert vei. 

Alt i alt er KTM Super Adventure R en solid pakke for førere som vil gå sine egne veier.  

Artikkelen sto første gang på trykk i BIKE nummer 5 2016.
Tekst Vesa Koivunen  Foto KTM