Prøvekjøring: Kawasaki ZX-10 RR

Kawasaki ZX-10 RR er designet for deg som har ambisjoner om å konkurrere på nasjonalt nivå i racing, eller elsker banedager. Motorsykkelen er registrerbar, men mangler sal for passasjer. Lista er lagt for godbiter til banebruk. Lettere felger fra Marchesini, dobbeltvirkende quickshifter, og en modifisert motor klar for hvassere racing er prioritert foran komfort. 

Det første som slår meg ved kjøring er motorsykkelens mellomregister. Den drar kraftig ut av svingene, til forskjell fra vanlige ZX-10 R, som bare leverer krefter på topp. Kjøringen blir lettere med momentet, og jeg kan konsentrere meg om å styre sykkelen mot neste sving uten å kjenne nervøsiteten i chassiset som et spisst register ofte fører til. Giringen skjer mykt og fint, og clutchen trenger ikke brukes annet enn ved start og stopp. 

RR har en annen fjæringsinnstilling, og det føles at den er baneoptimert og hardt innstilt. Styringen er nøyaktig, og kursendringer skjer med små bevegelser. Det er langt fra anstrengende, og det går lett å kaste sykkelen fra side til side.

Det meste leverer som det skal, og jeg trives. Men det er likevel noe som irriterer meg. Bremsene. De fine 330 millimeters skivene og Brembos M50 4-stemplede kalipere burde gi bedre følelse. Jeg må klype til med nesten hele hånden, og dette forbauser meg. Kanskje er det bremseklossene, kanskje noe annet som gir mangelen på toppfølelse som jeg ellers får fra motorsykkelen.

Jonathan Reas vinnersykkel står for tur noen runder senere. Den han vant World Superbike med for andre året på rad, og ordene fra gjennomgangen om morgenen gjør gjenlyd i skallen.  – Snille dere, hva dere nå enn gjør, så krasje ikke motorsykkelen, for det er den vi skal benytte på vintertestene etter prøvekjøringen. 

Jeg er først ute av noen få utvalgte journalister, og triller ut av depotet full av forventninger. Selv om visse deler deles med ZX-10 RR, er dette en motorsykkel videreutviklet av et stort knippe ingeniører for å gi føreren det raskeste våpenet. Første runden går i måtelig tempo, da jeg vil forsikre meg om å finne meg til rette før jeg øker tempoet. 

Motoren, som er cirka 30 hester sterkere enn originalen, er veldig lettkjørt. Gasskontrollen er latterlig presis, og samspillet mellom høyrehånd og motor, via elektronikken, gjør Reas motorsykkel enormt lettkjørt. Ikke skremmende og brutal i det hele tatt, men tvert imot. Jo visst drar det solid i vei ut av svingene, og forhjulet reiser seg uansett gir, men det skjer udramatisk. Det samme gjelder ved innbremsing. En finger på bremsen, fronten dykker, og forgaffelen formidler hele tiden kontakten mellom asfalt og dekk. Når jeg tipper sykkelen inn i svingen, skjer det mykt og kontrollert. Da jeg letter på bremsen og begynner å gi gass, gjør elektronikken jobben for å få meg raskt forover uten å miste tid på sladding. Med små bevegelser kontrolleres kjøringen, og jeg putter i gir etter gir. Elektronikken gir mellomgass selv når jeg girer ned, jobben min er å finne raskeste spor rundt banen. 

Det som på papiret burde være beistet, er heller lammet på banen, logisk nok. En lettkjørt sykkel gir raskere rundetider, og da vinner man VM – enda en gang. 

Artikkelen sto første gang på trykk i BIKE Katalogen 2017.
Tekst: Christer Miinin  Foto: Kawasaki