Prøvekjøring: Kawasaki Z1000SX

Tredje generasjon Z1000SX ser ved første øyekast ikke så veldig ulik ut sin forgjenger. Den har fått et mer sportslig preg med litt spissere linjer. Jeg er spent da jeg setter meg over motorsykkelen. Salhøyden på 815 millimeter gjør at det er enkelt å nå ned til bakken med begge beina. Innstilling av speilene går som en lek. De kan lett felles inn ved behov, og står langt ut fra sykkelen for å gi best mulig sikt bakover.

Så er det tid for å starte motoren. Det omfattende eksosanlegget byr på en herlig summing mens stemplene jobber. Lyden levner ingen tvil om at dette er en firesylindret motorsykkel med pondus. 

Jeg klemmer inn clutchen, og konstaterer at den er myk som fløyel. Et lett tråkk på girpedalen, og førstegir er på plass. De øvrige girene fungerer knirkefritt i den tettstegede og lettbetjente girkassen.  Jeg befinner meg i Sør-Frankrike og har fjellområdene nord for Cannes i sikte. Utmerkede veier, men litt steinras og morgenfrost gjør meg ekstra skjerpet.

Sittestillingen hos Z 1000 SX er i utgangspunktet oppreist og lett foroverbøyd. Med mine 179 centimeter føles den skreddersydd. Knevinkelen er av det mer sportslige slaget, og byr ikke på problemer. Til vanlig kjøring sitter man avslappet, og milene kan slukes svært så komfortabelt – litt i kontrast til en ren racingmodell. Vindskjermen kan ved hjelp av en hendel justeres i tre ulike nivåer. Kåpene har dessuten blitt litt bredere slik at de beskytter mer mot fartsvinden, noe som hjelper godt da jeg skimter et minustegn foran temperaturen. Instrumenteringen er for øvrig godt modernisert, og viser nå alt man trenger på en intuitiv måte. Den er enkelt oppbygd, og en analog turteller stjeler fokuset. Justerbart shift light og integrert girindikator er nå på plass.

Motoren har en lineær karakter, og samspillet mellom clutch og girkasse gjør den til en samarbeidsvillig og tilgivende tohjulsvenn. Vibrasjonene er nesten helt fraværende, og sikten i speilene er til enhver tid krystallklar. Jeg stortrives med den oppreiste og avslappede stillingen. Men nå er det på tide å krype litt mer sammen bak vindskjermen.

Motoren har fått en noe jevnere gange, men er ellers uforandret. Det betyr 142 relativt spreke hester ved rundt 10 000 rpm. Fleksibiliteten er enorm, og det er uproblematisk å bruke sjettegiret ned til 50 km/t. Motornivået er satt til full effekt, og traction control er innstilt på det første av i alt tre nivåer. Et par nedgiringer, flytting av tåballene til fothvileren, og sving-eldoradoet kan starte. SX lar seg villig kaste fra side til side, og den legger seg ned i svingene med sine 235 kilo helt uten å protestere. Med en seksakset IMU hentet fra racingmonsteret ZX 10-R, er det flust med teknologi som jobber hele tiden for at jeg kan holde idealsporet. Motoren henter ut godt med krefter i takt med at turtallet øker. Støtdempingen er av det myke slaget, og sykkelen dykker litt ned ved innbremsinger. Etter en liten justering foran er den mer som jeg ønsker, og samspillet er enda bedre.

ABS-bremsene blir satt på prøve ved et par anledninger. Det samme blir traction controlen. Bremsene er lettdoserte og biter bra fra seg. Her holder det lett med en finger eller to for å stoppe den grønne motorsykkelen. Jeg testet også Low Power-modus ved et par trykk på venstre styrehalvdel. Her er alle kreftene til stede ved lavere turtall, men ved høyere turtall er det rundt 70 prosent av kreftene som slippes løs. Gassresponsen er litt mildere, men forskjellen mellom Low Power og Full Power føles ikke stor.

Utstrålingen til nye Z 1000 SX vitner om sportslighet, og nye, doble LED-hovedlykter forsterker inntrykket ytterligere. Jeg kjører både med og uten sidevesker. Forskjellen i praksis er overraskende liten, og jeg tenker lite på veskene når de er påmontert. Fester til sideveskene er for øvrig montert som standard, og det tar få sekunder å smekke veskene på plass. Legg også merke til at blinklysene foran nå er bygd inn i kåpene. En frostfylt morgen har blitt til en solrik ettermiddag. Hårnålssvinger, motorvei og trange veier med mye trafikk og køkjøring har stått på menyen. Z 1000 SX har oppført seg eksemplarisk. Den nye salen har fungert fortreffelig, og tresmaken har vært totalt fraværende.

Kvelden siger på, og jeg har kommet dit jeg startet. Jeg skrur av motoren og ser tilbake på en flott og innholdsrik motorsykkeldag helt uten tegn til slitasje på kroppen. Kawasaki har finforedlet denne modellen, og selv om det ikke er en ren racingsykkel og den mangler quickshifter, betyr det lite på dager som dette. Den byr virkelig på store doser av både sport og touring. Det er opp til føreren hvilken personlighet som til enhver tid skal utnyttes mest. Dermed er nye Z 1000 SX en motorsykkel som bør kunne passe for en bred brukergruppe.  

Artikkelen sto første gang på trykk i BIKE Katalogen 2017.
Tekst: Stig-Roar Martinsen            Foto: Kawasaki