22. desember 2024
Gradestokken viser allerede nesten 30 grader da jeg på morgenkvisten setter meg i salen på FXDR i Thessaloniki, Hellas. Skyfri himmel, 1868 kubikk, og opptil 160 Nm i dreiemoment ser ut til å være en god kombinasjon. Salen er bred og god med en praktisk kant bakerst, mens clip-on-styret er bredt og vinklet litt bakover.
FXDR er nøkkelfri, her er det bare å trykke på knappen. Startmotoren gjør jobben, og snart buldrer det godt i de to pottene som går sammen til en helt bakerst. Clutchen føles noe hard når jeg drar hendelen inn for å tråkke inn førstegiret. Beina settes på fothvilerne, som er plassert et godt stykke foran på sykkelen. Kjørestillingen blir dermed fremoverbøyd med hele kroppen, og det er ingen tvil om at det er rumpa som er den bakerste kroppsdelen i denne posisjonen.
Den første etappen går i bytrafikk, og bremsene får kjørt seg flere ganger når de lokale trafikantene stadig finner på uventede sprell. ABS-systemet slår overraskende raskt inn, og pulsene er veldig markante. Nissin-bremsene har godt bitt, og det holder med et par fingre for å stoppe den over 300 kilo tunge motorsykkelen.
Med det voldsomme dreiemomentet og nærmest polerte gater, blir det en del hjulspinn ut fra kryss og svinger. Og det tar litt tid å venne seg til motorsykkelen. Det gjelder også når vi kommer litt ut på landsbygda. Spesielt når svinger skal forseres, er det uvant i starten. Det brede 240/40-bakdekket, sammen med 19-tommers dekket foran, gjør svingkjøringen noe krevende. Det blir noen mil med krappe svinger, tidvis grus i veibanen, og humper som kommer veldig brått på. Her føles nok ikke FXDR som den er på hjemmebane med sin korte slaglengde og tunge vekt – det kreves en god del av føreren. Enkelte ganger skraper også foten nedi veien.
Vi ruller inn på en restaurant ute i skogen for en lunsjpause. Ferden går så videre ut i mer åpne landskap, bedre veier og slakere svinger – en paradegren for FXDR. Motoren maler godt, og leverer kreftene tydelig lineært. Girkassen er distinkt, og jobber forholdsvis lett med den noe tyngre clutchen. Lange sletter og litt høyere fart byr ikke på noen problemer med hensyn til vind eller vibrasjoner. Kun små vibrasjoner merkes i styret og speilene. Å cruise bortover i rundt 2200 rpm på sjette gir i 100 kilometer i timen, føles helt riktig med denne motorsykkelen. Og med et lite napp i gassrullen er den momentsterke motoren aldri sen med å levere mer krefter.
Den nyeste og dyreste modellen i Softail-familien har mange detaljer når man ser etter. Michelin Scorcher-dekkene har H-Ds logo og navn, spenstige riller i bakskjermen, det spesielle dragrace-inspirerte luftinntaket, og ikke minst eksosanlegget. De noe spesielle felgene vekker også oppsikt. Høyrebeinet kommer av og til borti det massive luftinntaket under kjøringen, men det er ikke veldig forstyrrende. Det noe eksotiske eksosanlegget er utstyrt med et deksel, sånn at det ser ut som at det er to piper i enden. Bak dekselet ser man at de to rørene har gått sammen til ett, og det er her katalysatoren er plassert. Den nye tanken er slank og trukket bakover, svingen i aluminium er også helt ny og sparer en god del vekt. Bak solosalen er det nå et praktisk oppbevaringsrom. Screamin´ Eagle tilbyr blant annet eksosanlegg i titan. Og det er mulig å montere både fothvilere og sal for passasjer. Selvsagt finnes det også mye annet ekstrautstyr tilgjengelig.
Jeg liker godt den gjennomgående stilen og linjene på FXDR. – Vi ville lage en motorsykkel som ser rask ut, men som også er rask, forteller sjefingeniøren Ben Wright. Det har de fått til, selv om den er noe tungjobbet ved hårnålsvinger. Det er ellers rikelig bruk av plastkomponenter på denne motorsykkelen – kanskje litt i overkant mye.
Veiene snor seg lett oppover, og jeg trives mer og mer bak styret. Så lenge underlaget er bra og svingene ikke er for krappe, går det helt utmerket. Dette er sykkelen med den største helningsvinkelen i Softail-familien, men å flørte med banekjøring er å strekke det for langt.
FXDR 114 er en rendyrket Harley-Davidson med et moderne tilsnitt og gode komponenter. Men elementer som traction control og cruise control hadde vært ønskelig.
Muskelcruisingen er snart over, og jeg parkerer sykkelen, vipper ut støtten, og innser at jeg gjerne kunne hatt noen flere dager med denne tøffe og momentsterke motorsykkelen. Det er et godt skussmål.
Artikkelen sto første gang på trykk i BIKE nummer 10 2018
Tekst: Stig-Roar Martinsen Foto: Harley-Davidson
