Prøvekjøring: Harley-Davidson Fat Bob 114 FXFB

Dreiemoment som en slepebåt på standby. Jeg vrir på den massive gassrullen og hører v-twinnen med større sylindervolum enn min første bil gå fra gurgling til brøling. Asfalten er fuktig, og raken, som er kranset av trær, blir stadig ­kortere mens høstløvet virvler rundt hjulene. De fete 16-tommers hjulene stusser mykt over telehivet, og jeg klikker i gir etter gir. Jeg må ta sikte på min egen navle med blikket for å få et glimt av den tankmonterte turtelleren og ditto speedometer. 170, men fortsatt en god del igjen å gå på.

Det skjer ikke ofte, men til i år kommer Harley-Davidson med en hel rekke nyutviklede motorsykler. Satsingen sies å være den mest omfattende produktutviklingen som selskapet noensinne har foretatt. I en bransje som sjelden vegrer seg for å strø om seg med superlativer, sier dette kanskje ikke så mye, men disse nye Softail-syklene er starten på en ny æra for sykkelbyggeren i Milwaukee.

Jeg drønner forover i salen på nyeste Fat Bob. Veien går nordover fra Norrköping og Sveriges eneste dedikerte Harley-forhandler, som holder til i byen. Jeg smyger opp langs starten av Utflyktsveien ved Bråviken. Etter å ha tatt meg forbi Kolmården og deretter inn på småveiene i Sörmland, blir trafikken mer glissen, og jeg kan øke tempoet. Jeg sitter trygt i den dype og komfortable salen, føttene er plassert i foroverlent cruiser-stil, men ganske moderat. Hendene griper rundt to tykke håndtak på et nesten helt rett styre. Styrekronen har høye og bakovervinklede risere i pen, svart aluminium, og dette gjør kjørestillingen komfortabelt oppreist. Selvsagt er du et helt ubeskyttet vindfang under kjøringen, og smertegrensen for langturer går et eller annet sted rundt 120 km/t.

De åtte nye Softail-modellene har fått en nyutviklet ramme som har 50 prosent færre komponenter enn de gamle Dyna-syklene. Den er 34 prosent lettere, har 22 prosent færre sveisesømmer, og modellene er ­mellom 15–17 kilo lettere enn sine forgjengere. ­Penger er spart, og kjøreegenskaper som er en moderne sykkel verdig, er kommet til.

Fat Bob-en er den modellen som har gjennomgått størst forvandling til i år. I tillegg til den helt nye rammen har Fat Bob gått fra Dyna-plattformens doble ­bak­demper og konvensjonelle teleskopgaffel til en skjult singeldemper og en USD-­gaffel. 42-millimetersgaffelen jobber trygt og forutsigbart sammen med bakdemperen. Begge kommer fra japanske Showa. Demperne henger ikke helt med i returen over ujevnheter når farten er litt høyere. Bakdemperen sier ifra først, mens gaffelen henger med litt lenger før den begynner å sende støtene videre til styret i form av milde rykk.

I det store og hele byr motorsykkelen imidlertid på svært trygge kjøreegenskaper, mye takket være det nye chassiset, men også via de effektive bremsene. Selv om motorsykkelen er stor og tung, er den overraskende med på notene når retningen endres under kjøring i landeveisfart. Motoren er smalere enn hos forgjengerne. Nedleggsvinkelen er 31 grader til høyre og 32 til venstre, som er svært så sjenerøst i dette segmentet.

Motorene er nye, og kalles Milwaukee Eight etter antallet ventiler. Fireventilstoppene har fått oljekjøling, men motoren er fortsatt stort sett luftkjølt, og ventilene styres av støtstenger. Enkelte ting endrer man bare ikke på – da kan jo hva som helst skje. Motoren er gummiopphengt i rammen, og den har fått balanseaksel. Dette gjør at Fat Bob er så godt som fri for forstyrrende vibrasjoner, selv om det er klart man merker at 1 868 kubikk beveger seg. Det finnes godt med krefter i lav- og mellomregisteret, men motoren har heller ikke noe imot å ruses opp mot 7 000 rpm. Gassresponsen via Ride By Wire er litt treg og formidler ikke noen umiddelbar direkte kontakt med gasspjeldene.

Girkassen er smidig, men litt langslaget. Utvekslingen føles naturlig, og på en så momentsterk motorsykkel er det svært takknemlig med en standardmontert girindikator. Slureclutch er en takknemlig detalj, men i ruskevær, som jeg delvis kjørte i, klarte jeg likevel å fremprovosere en liten sladd ved en brysk nedgiring. Fat Bob er den Softail-modellen som har fått den aller mest moderne fasongen. Men samtlige versjoner på den nye plattformen kommer med keyless-system, USB-uttak og LED-lykt som standard. Det føles imidlertid litt kilent at det sitter gamle lyspærer i Fat Bobs blinklys.

At Harley har skrotet sin gamle Dyna-modellserie i og med lanseringen av den nye Softail-plattformen, er en vågal økonomisk avgjørelse. Det har imidlertid bidratt til en hel armada med nye velbygde, morsomme og store cruisere. Motorsyklene defineres av en real balansegang mellom klassisk og moderne teknologi. Fat Bob er et av de beste eksemplene på dette sjakktrekket, og det er nesten umulig å ikke ha det moro i salen på denne motorsykkelen. 

Artikkelen sto første gang på trykk i BIKE Katalogen 2018
Tekst: Andreas Jennersjö Foto: Kristin Johansson