Prøvekjøring: Ducati 900 SuperSport

Den ser definitivt tiltrekkende ut med sin halvmatte hvite lakk, røde ramme og gyldne Öhlins-komponenter. Linjene er hvasse og myke på en gang.  Jeg hadde allerede hørt hvor avslappet og lett tilgjengelig den etter 10 år gjenopplivede 900 SuperSport skulle være, men ble likevel overrasket. Det høye og relativt brede clipon-styret, den komfortable salen og fothvilernes plassering skaper til sammen en trivelig kjørestilling. Knappene på styret er på moderne Ducati-vis logisk plassert og distinkte i følelsen.

Den 937-kubikk store væskekjølte V-twinnen dreier i gang og innhyller omgivelsene i trivelig buldring. Motorlyden skyter ut av den doble lyddemperen, og ved avslag høres gjentatte smell fra eksosanlegget. Clutch og girkasse byr på passelig mekanisk motstand og en fin følelse. 

Jeg er genuint nysgjerrig på hva den gjenopplivede Ducati-modellen har å by på, og gjør meg klar til å angripe en av mine favorittveier. Clutchen slippes, jeg gir jernet, og girene legges i ett etter ett ved hjelp av S-versjonens standardmonterte og dobbeltvirkende quickshifter. Farten øker raskt, jeg kryper sammen bak kåpeglasset, og klemmer knærne sammen mot motorsykkelens praktiske smale midje. Nye 900 SuperSport er ikke noe effektmonster, så tunnelsynet uteblir, men jo visst er den clutchløse akselerasjonen morsom.

Etter en stund erkjenner jeg at jeg som oftest benytter quickshifteren mellom første- og fjerdegiret – den er ikke den mest fintfølende, og i høyere fart går det lettere å benytte den fine clutchen. Chassiset er nykonstruert, og sammen med Öhlins-demperne er 900 SuperSport utrolig trivelig på mindre landeveier. Det er akkurat dette bruksområdet modellen er optimalisert for, en gatemotorsykkel med sportslige gener. 

Ujevnheter fanges effektivt opp av de gyldne fjæringskomponentene, og motorsykkelen føles trygg både før, under og etter svingene. Öhlins 48-millimeters gaffel har TiN-behandlede bein, og både denne og bakdemperen er fullt justerbare. Standardmodellen har Sachs-dempere, men bremsene er de samme. Foran sitter Brembos M4.32-kalipere, som griper rundt 320 millimeter store skiver. Bremsehendelen er justerbar, og pakken leverer en fin ytelse.

Det er på tide å forlate den svingete småveien og styre inn mot byen igjen. Ferden går via en større landevei og motorvei. De 113 hestekreftene skremmer ikke livet av noen, men motoren har et fint moment, og det er ikke noe problem å holde en effektiv marsjfart på motorveien i mellom 150 og 170 kilometer i timen. 

Ved første øyekast utstråler ikke 900 SuperSport S akkurat touring, men faktum er at den klarer også denne typen kjøring bra. Drøye 900 kubikk holder i hvert fall om du kjører selv og uten nevneverdig med bagasje – dette er noe vi må komme tilbake til i en senere test. Vesker finnes for øvrig som originaltilbehør for den som velger produsentens Touring Pack. I denne inngår også en større vindskjerm og varmeholker. 

En ting jeg merker meg i nesten alle hastigheter, er vibrasjoner i speilene. Dette gjør det umulig for eksempel å telle radioantenner på mørke Passater. Etter noen mil kommer jeg til innfarten til hovedstaden. Trafikken tetner, og til slutt er det tjukt av personbiler og lastebiler i de tre filene. Veiarbeidet har smalnet av veien og gjør det nesten umulig å snirkle seg frem mellom bilene. Jeg albuer meg videre og er takknemlig for den lette clutchen og det smale chassiset. Siktet er nå fininnstilt på å kjøre gjennom byen i stedet. En slik kaosmorgen er det ekstra mye trafikk også der, men jeg føler meg ferdig med å dra inn eksos på akkurat denne motorveibiten.

Ducatiens 210 kilo er letthåndterte også i lav fart, men varmeavledningen er ikke på topp, og det blir raskt varmt i salen. Det karakteristiske transmisjonsglappet og den litt trege girkassen er heller ikke helt ideelt for å ta seg frem i tett bytrafikk. Idet jeg til slutt triller inn i redaksjonsgarasjen, får jeg høre at akkurat denne innfartsveien til hovedstaden har vært avstengt på grunn av oljesøl – midt i rushtiden.

Ducati 900 SuperSport er et kjærkomment gjensyn, og 2017-modellen lever faktisk opp til sitt rykte som en fin gatesykkel. Den er best egnet til kjøring på mindre landeveier i passelig tempo, men den er også fint selskap på litt lengre turer med mye motorvei, takket være sin gode komfort.

Ducati selv tror at S-modellen vil bli en bestselger, og jeg er tilbøyelig til å si meg enig. Quickshifteren føles litt som en gimmick, men demperne fra Öhlins er verdt hver eneste krone. 

Artikkelen sto første gang på trykk i BIKE nummer 7 2017.
Hvis du vil ha fremtidige Bike-utgivelser rett hjem i postkassen, kan du enkelte opprette abonnement her.
Tekst: Andreas Jennersjö  Foto: Tobias Petterson/Ducati