På jakt etter Selma

Selv om de aller tøffeste har vært i gang med friluftslivet en stund, har det ikke vært særlig fristende å begynne før nå, men endelig er det varme nok i lufta til å begynne hengekøye-sesongen. På årets første tur satte vi kursen mot hjertet av Telemark, og Seljordsvannet, der historien skal ha det til at det bor en sjøorm med navn Selma. 

Turen gikk fra Drammen i et gnistrende vær. Jeg la turen om innsjøen Eikeren, og en sving opp på Lifjell, der jeg ikke har vært på 30 år. Det var virkelig en slik dag du bare har lyst til å være i salen så lenge som mulig, og derfor leter etter avstikkere, for å få mest mulig ut av turen. 

Vel fremme ved Seljordsvannet fant jeg en nydelig plass, og fikk opp hengekøya mi med flott utsikt utover vannet. En litt sen lunsj ble tilberedt på primusen før kompis Håvard Rudskjær ankom plassen på sin gule Suzuki. Han har faktisk sett sjøormen tidligere, den gangen lå den i vannet og tittet på han med store runde øyne. Håvard hadde ikke blitt redd av nærkontakten, og hang derfor opp køya si helt ytterst ved vannkanten, en snau meter fra vannet, for å kunne få nærkontakt. Snart dukket sistemann opp også; Espen Andersen Sele fra Speed Motorsenter i Sandefjord. Dermed var vi fulltallige. Espen er nok litt reddere for sjøormer for han hang opp køya si i trygg avstand til vannkanten.  

En gang jeg satt her oppe på samme plassen, så jeg sjøormen bevege seg helt fra den ene siden av vannet til den andre. Den svømte med hode over vann, for å se seg om hele turen over. Jeg tok til og med bilde av den, men ble litt skuffet da forstørrelsen viste en voksen elg på vei over vannet. 

Ingenting er vel som å sitte ute en slik tidlig sommerkveld, og siden bålforbudet hadde trådt i kraft, ble det tilberedt mat på primus. Det ble både biff, poteter og grønnsaker. Seljordsvannet lå blikkstille, så om Selma hadde kommet til overflaten hadde hun avslørt seg umiddelbart, men det gjorde hun ikke, og da mørket senket seg over plassen, var det bare å krype godt ned i soveposene. 

Jeg sover alltid veldig godt i Amok hengekøya mi. Det at du ligger mykt og flatt, gjør at jeg sover like godt som hjemme. Jeg hadde derfor ingen hast med å stå opp når jeg våknet, men satte på radioen, og lå der å betraktet skyene som lå tunge nedover dalsidene og speilet seg i et blikkstille vann. Nå manglet det bare at Selma dukket opp. Selv om stemningen var helt magisk, og vi i tillegg hadde lagt ut rester fra gårsdagens middag, dukket dessverre ikke sjøormen. Håvard hadde laget kaffe fra hengekøya si uten å stå opp, så den var klar når jeg sto opp.  

Etter en lang morgenstund ga vi opp nærkontakt med Selma, og satte kursen ned mot Bø, Akkerhaugen og veien videre nedover den flotte Valebøvegen. En ting er imidlertid sikkert; Dette blir ikke siste sjøorm ekspedisjon, og er vi bare tålmodig nok, vil vi nok se den til slutt.

Uansett om du får øye på den eller ikke er dette en god unnskyldning for å komme seg på tur….