22. desember 2024
“Going Down Under”
Tekst: Kyrre Hagen. Foto: Lenka Leginova og Kyrre Hagen
Kenny Dundee og Arkitekten har kommet til New Zealand, og naturen har slått pusten ut av dem den første uka. Dette er det siste landområdet på jorda som ble befolket av mennesker. Før mauriene ankom øya var det ingen pattedyr her, og her finnes dyr og planter du ikke finner noen andre steder i verden. Landet minner litt om Norge, med ville fjell og fjorder i vest, og et flatere landskap i øst. Dette er et motorsykkel-mekka mange drømmer om.
Vi hadde fått klarert alt utstyret vårt, hentet syklene, og allerede fått mange flotte kjøredager. Etter turen ut til berømte Milford Sound, på New Zealands vestkyst, hadde arkitekten bestemt seg for å ta en tur på puben i Manapuri. Den var nemlig i den gamle kirken, rett borti veien for oss. Dette ble imidlertid en liten nedtur, da det var 1,5 time å vente på maten. Heldigvis hadde vi noen hermetikkbokser liggende i bagasjen, så det ble middag på det tradisjonelle viset. Chunky Chikcen eller Big’n Chunky Butter Chicken.
Har du hørt om John Britten, motorsykkel designer fra Christchurch på New Zealand, som bygde racing sykler? Det hadde i hvert fall Dundee, så han ville kjøre ned til Invencargill, der en av disse syklene sto utstilt på Classic Motorcycle Mekka. Mange mener at Britten V-1000 fremdeles er den flotteste og mest innovative motorsykkel som er laget. Totalt ble det bygget 10 eksemplarer, i tillegg til prototypen, og sykkelen satte mange rekorder rundt på forskjellige baner i verden. Britten var nytenkende, og verden hadde aldri sett lignende løsninger på en motorsykkel. På dette museet er en av tre gjenværende eksemplarer på New Zealand utstilt. I tillegg er 320 andre strøkne klassikere utstilt her. Den imponerende samlingen eies av en kvinne; Joc O´Donnell.
Dagen etter kjører vi opp langs flotte Lake Wakatipu. Arkitekten som er veldig glad i fugler, vil gjerne se kiwier. Derfor må vi innom en Zoo i Queenstown. Kiwien er et nattdyr, som det var millioner av på øya før menneskene kom. Den hadde ingen andre fiender enn rovfugler, derfor fant kiwien mat om natta, og gjemte seg på dagen. Dermed trengte den ikke å kunne fly. Det samme gjelder den litt mindre wekaen, som vi har sett mye av under turen. Kiwier er forresten det New Zealandere kalles i dag.
For å få sett kiwier må vi inn i et hus der det er mørkt som natten. Her inne tror kiwiene at det er natt, og roter derfor rundt på bakken, på leting etter noe å spise. Når øynene våre har vendt seg til mørke, kan vi følge med på dem her inne. I dag er kiwien utrydningstruet, og flere tiltak gjøres for å forsøke å redde bestanden. Derfor må fuglene i denne parken finne mat på sin naturlige måte, fordi de etter 4 år her inne, skal settes tilbake til naturen.
Etter å ha betraktet fugler i det uendelige vil Dundee videre. De må jo rekke å få med seg den nordlige delen av sørøya også. Igjen kjører vi inn i vakker natur, der veien slynger seg gjennom Karauge Gorge. Fjellsidene ligger tett inntil veien, og elva har en klar blå-grønn farge. Kantene mot elva er dype og loddrette mellom de bratte fjellformasjonene. Vi kjører over Lindis pass, og den lave sola gir et flott lys, med lange skygger og store kontraster.
Dagen etter får vi en vanvittig fin utsikt mot Mount Cook på andre siden av Lake Pukaki. De flotte fjellene mot de fantastiske fargene i innsjøen gjør det hele nesten uvirkelig. Her får vi noen av de beste bildene på turen. Det er vel akkurat dette mange forbinder med New Zealand. Vi følger de minste veiene som går midt inne på øya nordover. Vi er høyt over havet, og har flotte utsikter rundt oss hele dagen. Når vi krysser Rakaia River treffer en kraftig vind syklene våre. Vi kjører ned til elven for å bade. Her snakker vi med en dame som forteller oss at den kraftige vinden, kalt Canterbury nor.wester, kommer når det regner kraftig i vest, og at akkurat dette stedet utsettes for de kraftigste vindene på NZ. Det er varmt, og etter en nedkjølende dukkert i elva fortsetter vi til Amberley, som er målet for dagen.
Igjen skal vi over fjellene mot vest, og krysser Weka Pass på vei mot Hammer Springs. Også dette passet er så vakkert at du bare blir sittende og måpe. Plutselig svinger arkitekten ut til siden. Motoren har stoppet uten at hun aner hvorfor. Mine mistanker blir raskt bekreftet, da vi har kjørt langt siden forrige bensinfylling. Når krana settes på reserve starter sykkelen igjen. Det blir lunsj i veikanten. Vi passer hele tiden på å ha med oss litt mat, slik at vi ikke er avhengig av kafeer og butikker. Etter rasten skiller vi lag ved Reefton for at Arkitekten skal få en kortere kjøredag. Herfra kjører hun mot Westpoint, mens Dundee kjører ned Greymouth, og følger den flotte kysten opp derfra. Her er det mange klipper og steinformasjoner langs kysten. Til tross for at saltskodda står inn fra sjøen, må han hele tiden stoppe for å ta bilder.
Vi har overnatting på et Backpacker hotel i Westport. Gjennomsnittsalderen er 25 år, og ungdommen er fra mange forskjellige land. Det er flott vær, og etter frokost kjører vi Highway 6 østover igjen. Strekningen langs Buller River er vakker, og vi stopper ved ei tynn og spinkel hengebru som går over elva. Ute på brua må selvsagt Dundee tøffe seg, men gir seg når han merker at Arkitekten er vettskremt. I denne elva har de vasket etter gull i mange år, og vi finner et bilde av søstra til bestemora til Pål M. Arnesen, «Biddy Of The Buller», som var en kjent skikkelse i dette området for mange år siden. Det vaskes faktisk fremdeles etter gull her, og ute i elva ligger en flåte der det er full aktivitet. Antagelig barnebarnet til søsteren til bestemora til Pål M. Arnesen. Etter Mouteka Vally Highway ender vi opp i Motueka. Her overnatter på WF Moss Snick Reserve. Dette er en freecamp, med mye folk. Egentlig er plassen bare for self contained vehicles, men det er flere enn oss som ikke er self contained. Vi kommer i kontakt med en av ungdommene ved siden av oss, en kiwi som er i ganske godt humør etter å ha fått i seg et eller annet. Han tipser oss om vakre Cobb Vally.
OBS: Det med søstra til bestemora til Pål M. Arnesen er bare tull, men den mannen skal visstnok ha slektninger her nede. I årene 1870–76 flyttet nærmere 1000 nordmenn til New Zealand.
Dagen etter er ungdommen ved siden av oss ganske mye roligere enn kvelden før. To av gutta har hengt hengekøyer fra takstativet på en gammel Hiace og inn under noen busker i skogen. Dermed har de hatt ly for regnet. Vi kjører tilbake til Highway 60, som går i serpentinere over fjellet Takaka. Dette er virkelig en orgie av herlige svinger, så Dundee har liten tid til å vente på Arkitekten. I stedet plager han den lille V-stromén det han kan over fjellet.
Etter Takaka finner vi veien som går inn Cobb Valley. Dette er virkelig litt av en opplevelse. Veien er smal, og så trang at det nesten føles som om du kan berøre begge fjellveggene på siden av veien samtidig. I bunnen renner Takaka River, og i noen partier er veien nesten ut i elva. Andre steder må vi høyt opp i fjellsiden for å komme oss frem i det ville landskapet. Ved kraftverket Cobb Powerstation er det slutt på asfalten. Herfra er det en anleggsvei som tar oss opp på fjellet der vi får en oversikt over Cobb Dam. Veien opp hit er regnskog, så dette er som å kjøre i jungelen. Etter Cobb Road følger vi igjen Highway 60 vestover. Dagens mål er det nordvestligste punktet på sørøya, og vi kjører helt ut til Cape Farewell, der vi får en herlig utsikt.
Fjellet her går omtrent loddrett ned i sjøen, og heiene er helt forblåste uten noen trær. Akkurat her sto sikkert mødre og hustruer og vinket til sine sjømenn som dro av sted for mange år siden. Vi må samme vei tilbake, og ender opp på Kina Beach, der verten Jenny vennlig tar oss i mot. Denne lille enkle og idylliske campingen, ligger helt ut mot stranden. Igjen får vi en vakker kveld og en fin soloppgang fra teltet vårt.
Nå står østsiden av Sørøya for tur, men før vi kommer ut hit kjører vi over et nydelig fjell-landskap. Veiene er svingete, og det går opp og ned fra den ene dalen til neste. Det er grønt og fint på denne delen av øya. Vi blir ikke mindre begeistret når vi kommer ut til østkysten. Her går jernbanen og veien side om side. Skinnene ligger så nær veien at vi nesten kan ta på svillene. Dette må da være en av verdens vakreste jernbanestrekninger. Vi som tenkte at dette nærmest ble en kjedelig transportdag, har blitt grundig overrasket, positivt. Vi har funnet et hyggelig motel i Kaikōura, og nyter denne siste kvelden som Arkitekten er med på tur, for i morgen skal hun levere sykkelen.
På den siste dagen Arkitekten er med på tur, har vi planlagt en enkel etappe ned til Rangiora, men vi tar av hovedveien og finner noen flotte grusveier inn mellom noen åser. Etter at Arkitekten har levert sykkelen, har jeg fremdeles en kjøredag igjen, så etter frokosten i Rangiora forlater jeg henne. Hun skal til flyplassen, mens jeg har funnet et område øst for Christchurch som ser spennende ut. Dermed avslutter jeg turen på samme måte som jeg startet; alene. Jeg blir ikke skuffet, for på vei ut mot Akarora kommer jeg opp på noen flotte utsiktspunkt. Vannet i fjordene som går inn på denne halvøya er turkise, og det er så varmt at jeg bestemmer meg for en dukkert. Selv om dette er Stillehavet er badevannet som på Sørlandet midt på sommeren. Området er så spennende at jeg bruker opp dagen, og rekker så vidt å levere sykkelen før utleieren stenger. Når jeg ankommer, gjør en ny gruppe mennesker seg klare for et eventyr på New Zealand. Det er morsomt å betrakte dem. Se hvor opptatte de er av sykler og utstyr. Akkurat slik jeg var for 14 dager siden.
Turen er over. Hele ni uker har jeg vært avgårde. En fantastisk reise, først i Australia, så her på New Zealand. En reise som ble enda bedre enn vi hadde forestilt oss. En reise som virkelig har fått meg til å glemme alt der hjemme. En reise som har fått meg til å glemme hvilken dag det er, og som jeg i lange perioder ikke har sett slutten på. En reise som har gitt oss minner vi skal ha med meg resten av livet. En reise som ble alt vi hadde håpet på, og som vi håper i har fått formidlet til dere på en god måte. I morgen venter en 40 timers lang tur hjem.
Takk for følge, og takk for alle hyggelige tilbakemeldinger underveis.
