22. desember 2024
Det forholdsvis lille italienske selskapet MV Agusta har vært med på mye de siste årene. I 2008 solgte Claudio Castiglioni selskapet til Harley-Davidson, som etter ryktene betalte en anselig sum (over 100 millioner dollar). Siden ble det foretatt ytterligere investeringer for så å (litt uventet) selge MV tilbake til akkurat Claudio igjen. Kjøpesummen skal i henhold til ryktene ha vært en enslig euro, og hva som egentlig foregikk bak kulissene forblir sikkert akkurat der. I 2011 gikk Claudio bort, og sønnen Giovanni Castiglioni overtok rollen som daglig leder.
Hele fjorten modeller i 2014.
Interessant i sammenhengen er dog at MV Agusta i 2010 tilbød tre modeller, mens i 2014 er tallet fjorten (en nyhet er ikke lansert ennå). De nye tresylindrede motorene på 675 og 800 kubikk er fullt utnyttet, og Brutale 800 Dragster, som i dette tilfellet står i fokus, er en av fem modeller med samme drivkilde. På et mildest talt ustabilt motorsykkelmarked er dessuten MV et av få selskaper som har vokst de seneste årene.
Giovanni beskriver nye Brutale 800 Dragster som MV Agustas tolkning av en moderne caféracer, og i Les Castellet i Sør-Frankrike får vi sjansen til å bedømme dette langs landeveien, ikke minst den forhenværende F1-banen Paul Ricard circuit.
Motor og chassis fra Brutale 800 streetfighter.
Dragster deler motor og chassis med streetfighterversjonen Brutale 800, og selv om det kan se annerledes ut, er nettopp chassisdimensjoner og effekt de samme. Åpenbare forskjeller er først og fremst den korte bakstussen (”It’s made for girls with small…”, spøker Giovanni om den gjerrige passasjerplassen), og det bredere 200/50-17-dekket bak. For å få plass med den nye gummien har en seks tommer bred felg blitt adoptert fra sportsmodellen F4. I jakten på ytterligere å nyansere forskjellene i kjørestilling er det konvensjonelle styret på modellsøskenet byttet ut mot to justerbare styrehalvdeler. Ingen stor omveltning, men skrittet fra Brutales sal til Dragster er stort. På sistnevnte sitter du i en fastere posisjon med mer angrep i kjøringen. Personlig foretrekker jeg bevegelsesfriheten hos Brutale, men Dragster gir god støtte ved akselerasjon.
Tre forskjellige motornivåer.
Den 125 hestekrefter sterke rekketreeren er opprørsk nok til ikke å sørge over de ekstra 25 hestene som versjonen i sportsmodellen F 3 800 utvikler. Gangen er myk, men med herlig skarp tone – ingen symaskin dette her, nei! Gasskontrollen skjer med ride-by-wire, og heldigvis kan vi konstatere at MV lykkesmed å få bukt med systemets barnesykdommer med utsettelser og etterslep på gassresponsen. Softwareoppdateringen gjelder fornuftig nok samtlige tresylindrede modeller. Sammenlagt finnes det tre motornivåer å velge mellom; sport, normal og rain, samt et fjerde som kan stilles inn etter smak og behag. Under prøvekjøringen fokuserer vi på ”normal”, og det er også dette jeg synes gir den beste følelsen både på gate og bane. Responsen er kvikk uten å føre til uønskede rykninger for den sakens skyld. Quickshifteren, som er standard, fungerer bra, og gir som alltid en ekstra dimensjon til kjøringen.
Trygg og komfortabel.
Chassiset er godt avstemt, og til tross for det nye og bredere bakdekket styrer Dragster lett og presist. Marzocchi-gaffelen og Sachs-demperen er relativt mykt innstilt og gir god komfort ved gatekjøring, men uten å gå på akkord med stabiliteten ved offensiv kjøring. Og det blir den gjerne. La deg ikke et øyeblikk lures til å tro at det litt ”customiserte” utseendet går på bekostning av ytelsen. Det er først på Paul Ricard-banen at støtdempingen bør justeres fastere, og ikke engang på denne høyfartsbanen føles Dragster bortkommen. Traction control som kan justeres på åtte nivåer gjør også sitt for tryggheten.
Bremsekomponentene er solide med firestemplede kalipere fra Brembo, og ABS-enheten er Boschs nyeste versjon 9 Plus som motvirker bakhjulsløft. Systemet jobber diskret og effektivt, men mangler det for banekjøring foretrukne racingnivået som finnes på produsentens sportmodeller, som også ble utstyrt med ABS i 2014.
Førermiljøet er lett å komme overens med bortsett fra små detaljer som blinklysbryter og håndteringen av menysystemet. Stort sett er det dog oversiktlig, og ikke minst pent og ryddig. De innfellbare speilene gjør seg imidlertid best nettopp sammenfoldet.
Konklusjon: den er seg selv.
For å oppsummere inntrykkene kan vi konstatere at 800 Dragster er akkurat det den utgir seg for å være. Designet vekker oppmerksomhet, kjøreegenskapene en liten f … i deg, og uten krav til å være enten ”custom”, ”touring” eller noe annet som mange konkurrenter må være, kan den fokusere på bare å være seg selv. En teknisk vellykket modell med ekstravagant design og tonnevis av italiensk karisma. MV er på gang – Dragster er et vellykket startskudd på en ny æra for produsenten.
Artikkelen sto første gang på trykk i Bike nr. 4 2014.
Tekst Oscar Algott Foto MV Agusta
