23. november 2024
KTM Super Duke R, eller The Beast 2.0, som firmaet selv helst kaller skaperverket, kikker aggressivt opp på oss journalister mens vi får en gjennomgang før prøvekjøringen. Motoren er finslipt, chassiset er spisset, og elektronikken optimalisert, er blant lovordene. Dette gir meg selvfølgelig piggene ut. Jeg er utsendt for å slå hull på påstandene og vurdere motorsykkelen fysisk for å se om det finns mangler på det kraftig oppdaterte beistet.
Utstrålingen er luksuriøs. Den nye frontlyktens design utstråler karakter og selvsikkerhet. De hvassere og modifiserte kjølevingene på siden av tanken har det samme formspråket. Fortsetter man bakover, trer en nydesignet og smalere bakramme frem i lyset. På forgjengeren ble mye skjult av bakrammen av plastkåper, som nå er tatt av helt for å vise motorsykkelens rå former, uten en sminke bestående av plastkåper.
Jeg setter meg på motorsykkelen og lar de første inntrykkene komme. Salen, som er plassert 835 millimeter fra bakken, føles mer komfortabel enn forventet. Den er bred bakerst, men smalner av forover for å smelte sammen med det smale bygget, og deretter kommer tanken, som er tvert imot. Smal nærmest føreren, for deretter å vokse utover og gi god støtte til personen som sitter der. Instrumentene og fothvilernes plassering føles logisk for sykkeltypen, og det foroverlente og lavere plasserte styret oppleves som riktig.
– Glem ikke å legge tenningsnøkkelen i lommen, sier Thomas Kuttruf – presseansvarlig hos KTM – før jeg skal dra ivei.
Super Duke R er utstyrt med et nøkkelløst tenningssystem, og krever bare ett ekstra brytertrykk for å slå på elektronikken og våkne til live. Da tennes også det nye instrumentpanelet og ønsker meg velkommen med slagordet ”Ready to Race”, bare for å minne meg en siste gang om hvilken motorsykkel jeg sitter på.
Jeg triller ut på banen Losail i Qatar, og varierer kjøringen ved hjelp av den dobbeltvirkende quickshifteren som testmotorsyklene er utstyrt med. Den inngår i ”Performance Pack” som sitter på alle syklene. Originalt må du nøye deg med en enkeltvirkende quickshifter som lar deg gire nedover på egenhånd. Men det er ikke noe problem, da både clutch og girkasse jobber lett.
Akselerasjonen er svært så trivelig, og de 177 hestene virker å være i form, for uansett hvilket av de tre nivåene jeg benytter, så hever beistet forhjulet til værs. Tidligere var dette et problem når traction controlen var aktivert, men nå er endelig denne funksjonen fikset. For hvem vil vel avstå fra bakhjulskjøring bare for at man vil unngå bakhjulssladd?
Gassresponsen er følsom, og påvirkes av hvilket kjørenivå du har valgt (Street, Sport og Rain), der de første to gir full effekt, mens Rain begrenser effekten til 130 hestekrefter.
Kjørestillingen er sportslig aggressiv, og passer for aktiv kjøring. Jeg sitter i sykkelen, men kan enkelt bevege meg når jeg flytter motorsykkelen fra den ene svingen til den neste. Motorsykkelen er stødig og protesterer kun om jeg er veldig uvøren med gassen, samtidig som jeg presser den med muskelkraft for å få den til å skifte retning. Da oppleves styret som nervøst når fjæringen topper ut før den igjen setter seg og begynner å jobbe. Heldigvis er motorsykkelen utstyrt med en god styredemper.
Den stabile forgaffelen fra WP måler 48 mm i diameter, og oppfører seg eksemplarisk på banen. Litt grovere fjæring (10,0N/mm) i forhold til den tidligere modellen. Bak sitter det også en WP-demper av den eksklusive varianten som vi som oftest ser på dyrere sportssykler. Fullstendige justeringsmuligheter både foran og bak gir individuell tilpasning.
Om dagen er det 32 grader (som jeg synes er herlig), og det stilles høye krav til materialet når det kjøres på bane i denne varmen. Motoren klarer temperaturen, bremsene imponerer også. Både følelsen og ytelsen holder seg under hele prøvekjøringen. Jeg prøver å kjøre både med vanlig ABS, Supermoto-nivå og med utkoblet nivå. Systemet jobber effektivt uten å forstyrre føreren. Det eneste som oppfører seg noe diffust i den stekende solen, er dekkene (Metzeler Sportec M7RR). Men når temperaturen synker flere grader etter solnedgang, passer de sykkeltypen perfekt. Det er tross alt et av markedets hvasseste dekk som sitter originalmontert.
I kveldsbelysningen merker jeg meg den nye TFT-skjermen, som gir føreren all vesentlig informasjon. Den er både informativ og gir mengder av muligheter til egne innstillinger. Det eneste problemet er at den sitter for langt nede. Du klarer ikke å se den uten å ta blikket vekk fra veien.
KTM Super Duke R er et beist om du vil, men mest av alt en trivelig, lettkjørt og underholdende rampesykkel.
Artikkelen sto første gang på trykk i BIKE nummer 2 2017.
Tekst: Christer Miinin Foto: KTM
