KTM 390 Duke

Vis meg den føreren som ikke har noen relasjon til, eller i det minste en mening – velbegrunnet eller ikke – om KTMs legendariske Duke. Den første generasjonen var et stivnakket beist med kick på venstre side, og den kunne skremme vannet av de fleste. I takt med at utviklingen er gått fremover har dog hver ny generasjon og modell, unntatt 990, blitt mildere og lettere å leve med, uten at man dermed har mistet den brodden som har gjort Duke til det den er.

I dag består Duke-flåten av seks modeller fordelt på tre plattformer. Øverst har vi 990 Super Duke R, en real versting. Så har vi 690, en maskin som med sine snille kjøreegenskaper er blitt en svært populær kjøreskolesykkel, og den nylig ankomne broren 690 R. Til slutt har vi 125, 200, og nå 390. Motorsykler som deler plattform, og som til forskjell fra sine større modellsøsken ikke bygges i Mattighofen, men i Puni, India.

Da 125 Duke ble presentert i 2011, var vi mange som allerede da forsto at det ville komme en større versjon. Året etter kom 200-en, 2012-sesongens bestselgende KTM-gate­modell, og nå i 2013 er det klart for 390.

Salg i alle markeder krever bredde.
390 Duke er både unik og ekstremt viktig for KTM, forteller Sebastian Sekira, ansvarlig for Street-segmentet hos KTM. Det er den første modellen vi slipper som skal selges i alle de 76 markedene vi er representert i. Dette har vært en stor utfordring for oss, da 390 kubikk i deler av verden ses på som en ren begynnermodell, men i andre  nærmest som en superbike. 390  Duke må derfor ha en unik bredde.

Lanseringen skjer i Salzburg. Den østerrikske våren er like sen som den nordiske, og i tillegg begynner det å regne idet jeg drar på meg skinndressen.

Det første som slår meg idet jeg skrever over sykkelen, er hvor nett den er. Ikke bemerkelsesverdig liten, kjørestillingen er kompakt, men relativt romslig, men det er de beskjedne 140 kilo tørrvekt som skinner gjennom. 390 Duke er rettet inn mot den nye A2-klassen, men er så lett at den bare kan ha 44 hestekrefter for ikke å overskride 0,2 kW/kg.

Helt ny endunker.
Den 375 kubikk store endunkeren starter ved første trykk på bryteren. Den er helt nyutviklet, og har minimalt til felles med sine mindre søsken – de eneste delene som er de samme er ventilenes vippearmer. Den er svært kortslaget, og gir du skikkelig gass, er motorkarakteren både pigg og underholdende, uten å være håpløst svak på lavt turtall. Innsprøytningen er godt avstemt og lettdosert.

Den wiremanøvrerte clutchen er lett, og det forstyrrer ikke at hendelen mangler justering. Girkassen med sine seks trinn benyttes flittig, og er både førervennlig og distinkt. Imidlertid er den mer langslaget enn det som er nødvendig.

Vi kjører på alpeveiene rundt Salzburg. Veier som vanligvis er rene drømmen med sine konstante kurver og store høydevariasjon. I dag er de dog plaskvåte av regn, grusete, og ikke sjelden svært leirete. Ikke optimale forhold altså. Spesielt ikke når man vil teste hva en motorsykkel er god for.

Perfekt i dårlig vær.
390 Duke er likevel et perfekt redskap denne dagen. Metzeler M5 gir et godt våtgrep, og den myke effektutviklingen – spesielt den lave vekten – gjør at kjøringen oppleves som trygg under alle forhold. Til tross for de sørgelige forholdene tar jeg meg i å ha det svært moro i salen, selv om jeg kontinuerlig forbanner meg selv fordi jeg valgte en perforert skinndress og ikke allværsvarianten.

Samme chassiskomponenter som på småsøsknene.
Både forgaffel og ramme, svingarm, bakdemper og bremser er samme komponenter som sitter på de mindre modellene. Det eneste som skiller dem er shimsingen av dempingen, som på 390 er fastere enn hos de andre. Til tross for tre ganger så høy effekt som hos 125 Duke klarer jeg aldri å fremprovosere noen uønsket atferd, selv om jeg gjør så godt jeg kan på vått underlag. Bakbremsen fungerer utmerket, men forbremsen krever derimot et realt grep rundt den ikke justerbare hendelen for å få ABS-en til å slå inn, til tross for at det er vått og kaldt.

Full av motsigelser.
Den lave vekten og den relativt ekstreme chassisgeometrien, med kort akselavstand og forsprang, gjør 390 skikkelig lettmanøvrert og lydhør for hva føreren finner på. Likevel er den stødig hele veien opp til toppfarten på cirka 160 km/t. Det er derimot ikke spesielt trivelig i særlig høyere marsjfart enn 130 – for vindbeskyttelse finnes i praksis ikke.

KTM 390 Duke er en sykkel full av motsigelser. Den er billig, men føles likevel påkostet. Den er både liten og stor på en gang, og til tross for – eller kanskje takket være – en enkel spesifikasjon, byr den både på kjøreglede og en god porsjon karakter. 

Artikkelen sto første gang på trykk i Bike nr. 6 2013.

Tekst: Magnus Wallner
Foto: KTM