23. november 2024
Kjøreglede. Det er ordet vi får høre om og om igjen på pressevisningen før prøvekjøringen av Hondas CBR 500 R og CB 500 F. Under utviklingen av Hondas nye modeller for A2-klassen har fabrikken lagt vekt på å bygge kjøreglade motorsykler. På papiret ser det ikke så kult ut med under 50 hestekrefter og en vekt på nær 200 kilo. De burde vel ha tre ganger så mye effekt og være rundt tjue kilo lettere? Eller hva?
Krympet i vask?
Honda er en av de første som lanserer motorsykler som er spesialkonstruert for den nye mellomklassen – A2. Egentlig finnes det tre modeller med samme drivkilde og basiskonstruksjon. Ifølge Honda er et av målene med femhundremodellene å vekke liv i den mindre twin-klassen. På 60- og 70-tallet hadde Honda flere sportslige modeller med rekketoer i sitt modellprogram. Disse måtte leve i skyggen av legendariske CB 750.
Dagens CB 500 F minner om CB 1000 R, CBR 500 R ligner en Fireblade som er krympet i vask, og CB 500 X ser ut som en mindre versjon av Crosstourer. Av denne trioen fikk vi prøvekjøre de to første under den varmende vårsolen i Katalonia.
Modellene er utstyrt med samme 471-kubikks rekketoer på 35 kilowatt. Honda sier at de har lagt ned ekstra tid på motorens utseende, og dette har resultert i at motoren er synlig også i modellen med kåper. Drivkildens design skal minne om slektskapet med Fireblade, akkurat som eikefelgene med Y-fasong.
Enkelt og velkjent.
Det engelske uttrykket ”simple is beautiful” passer til de mindre Hondaenes chassis og bremser. Foran sitter det en tradisjonell teleskopgaffel på 41 millimeter, akkompagnert av en enkel bremseskive på 320 millimeter med tostemplede kalipere. Bak er det heller ingen nyheter. En enkel støtdemper med justerbar forspenning tar seg av dempingen. ABS-systemet, som bare veier to kilo, er en av de få tingene som skiller seg ut som et velkomment og mer moderne innslag.
F-modellen vinner på smidighet.
Under prøvekjøringen på landeveien tar jeg hånd om F-modellen – den nakne versjonen med bredt styre og oppreist kjørestilling. På vei opp i høyden kjører vi en runde gjennom byen, der F-versjonens smidighet overbeviser. Til tross for en vekt på 192 kilo føles den lett og er smidig å håndtere. Den noen kilo tyngre CBR-modellen er verken tung eller treg å kjøre, men F-modellen er hakket smidigere å håndtere i bytrafikken. Takket være den smale salen og en sittehøyde på 790 millimeter, når de fleste førerne ned til bakken.
R-modellen med kåpe har clip-ons, der førerens overkropp flyttes lenger forover og nedover, men den kan til tross for dette ikke kalles sportslig. På gaten oppleves dog den mer kompakte R-versjonen som litt liten for en testfører på 185 centimeter.
Mangler litt justeringsmuligheter.
Brytere og instrumenter er funksjonelle og av høy kvalitet. Kikker vi derimot på bremse- og clutchhendel, kan vi raskt se at Honda har spart penger, da disse ikke kan justeres. Den digitale instrumenteringen er tydelig, men dessverre kan man ikke styre menyen fra styret. R-modellens helkåpe gir ikke uventet bedre vindbeskyttelse i motorveihastighet, men F-modellens vindavviser er ikke dårlig den heller.
Et trivelig og fornuftig bekjentskap.
Den tosylindrede motoren har en trivelig karakter, og gir sykkelen nok ytelse ved lovlige hastigheter. Den går mykt og gir knapt fra seg noen vibrasjoner. Også innsprøytningen gjør jobben bra, og på typisk Honda-manér fungerer girkassen utmerket, og utvekslingen er veltilpasset for bruksområdet.
På svingete veier er begge modellene svært underholdende. Spesielt når det er veldig tett mellom svingene. Vi fikk også prøvekjøre R-modellen på banen i Parcmotor Castellolí. Der ble prestasjonene hemmet av dekkene, men chassiset er velbalansert, og man savner når sant skal sies ikke muligheten for å kunne justere fjæring eller bremsehendel. Bremsene og ABS-systemet overbeviser og gir en god følelse.
Hondas 500-kubikkere er trivelige bekjentskaper som viser at lav effekt ikke trenger å være synonymt med kjedelige motorsykler. Til tross for at syklene er veldig like, har de helt klart ulik karakter, og begge er underholdende på sin egen måte. Kjøreegenskapene er moderne, og det finnes tilstrekkelig med ytelse for å lokke frem smilet. Når man legger til den lave innkjøpsprisen og de rimelige eierkostnadene, skulle det ikke overraske oss om syklene også finner en plass blant de med førerkort for tung MC.
Jeg misliker begrepet ”fornuftige motorsykler», men må innrømme at disse er svært fornuftige. Ja, i tillegg til nydelig priset.
Artikkelen sto første gang på trykk i Bike nr. 5 2013.
Tekst: Petri Suuronen
Foto: Honda
