23. november 2024
Avslappet og stressfri kjøring mot solnedgangen på en uendelig vei gjennom villmarken. En prærieulv springer over asfalten og gjemmer seg bak en kaktus. Den kikker forsiktig mellom piggene for å se hva som nærmer seg. Motorsyklisten får øye på en bil som har stanset på den øde veistrekningen, og svinger av for å tilby hjelp. Under panseret finner han ikke bare en sprukket kjøleslange, men også et potensielt hyggelig reisefølge.
– Trenger du skyss? spør føreren, og snart fortsetter reisen mot solnedgangen med to på sykkelen.
Baggere er ekte cruisere
Mange mener at dette er den beste måten å kjøre motorsykkel på, og når det gjelder cruisere, stemmer det virkelig. Bagger-sykler er den mest autentiske typen cruiser. Motorsyklene er som oftest store, velutstyrte og potente langtursmaskiner. Kjøreopplevelsen forstyrres heller ikke av for store vindskjermer. En lav skjerm fungerer som vindbeskyttelse, men filtrerer ikke bort opplevelsene fra omgivelsene.
Harley-Davidson er klassens målestokk. Produsenten lyttet til byggere som liker å senke og kle av Electra Glides ved å i 2006 presentere FLHX Street Glide. En sykkel som det påstås at Willie G. Davidson opprinnelig bygde til seg selv. Hjertet er den velkjente Twin Cam-motoren på 103 kubikk, og sykkelens frekke karakter kompletteres av mengder av krom.
Street Glide stilles opp mot nykomlingen Honda GL 1800 F6B Bagger, som er en strippet versjon av Gold Wing. Den har fått stilriktige lave kåper, en lavere sal, samt en litt mer sparsommelig utrustning. Motoren er den samme boksersekseren på 1 832 kubikk som hos Gold Wing, og til tross for at den nye modellen har fått en mer strømlinjeformet design, er likhetene med den opprinnelige modellen åpenbare.
Følelsene avgjør oftest når det gjelder baggere
Men hvilken er best av disse to? Når det gjelder baggere, er følelsen som oftest viktigere enn syklenes faktiske kjøreegenskaper. Vi starter sammenligningen på en bensinstasjon tre mil nord for Helsingfors, der jeg har parkert Hondaen og venter på Kenneth, som henter Harleyen.
Snart svinger han inn på parkeringsplassen akkompagnert av massiv buldring.
– Dette er den perfekte sykkelen, gliser han når bensinen strømmer ned i tanken. Hvis man spør ham, er vinneren tydeligvis allerede utpekt.
Etter en rask dekkontroll bestemmer vi oss likevel for å fortsette duellen. Steppenwolfs Born to Be Wild drønner fra stereoanlegget når vi styrer ut på svingete veier i retning av Tammerfors.
Street Glide har mengder av karakter
Når man setter seg overskrevs på Street Glide, er det lett å forstå hvorfor motorsykler fra Harley-Davidson er så populære. Sykkelen har mengder av karakter, og dette merker man med en gang man starter motoren. Et velkjent brøl lyder fra eksosrørene, og man kjenner de pulserende stemplene med hver eneste celle i kroppen. Sykkelen er tung å snu i lav fart, og den massive følelsen forsvinner ikke når man triller ivei.
Harleyens kjørestilling oppleves som litt vel kompakt for en fører på 185 centimeter. Kombinasjonen av den brede tanken, den store luftboksen og de relativt smale fotbrettene gjør at fartsvinden prøver å spre beina. For den nesten ti centimeter kortere Kenneth føles dog førerergonomien bra.
Vibrerer en del
Ved kjøring forsvinner en del av vibrasjonene, men H-D-en vibrerer likevel en hel del til tross for gummiopphengene. Kombinert med turbulensen som forårsakes av vindskjermen begynner hjelmen å riste, og komforten blir dårligere når farten overskrider 80 km/t. Overraskende nok føles vibrasjonene knapt nok på passasjerplassen, men dessverre innbyr ikke den ukomfortable passasjersalen til langtur.
Kenneth, som er litt kortere, klager ikke på den lave vindskjermen.
Harleychassiset virker kun å være konstruert for jevne landeveier. Telehiv gir ubehagelige støt mot nyrene, og føreren kastes opp og ned i salen. Foran en sving bør underlaget sjekkes ekstra nøye for å unngå ubehageligheter.
Trivelig motor med fleksibel effekt
Bortsett fra vibrasjonene er motoren svært så trivelig, og effekten formidles på en fleksibel måte som passer sykkelens karakter. Den protesterer kun ved akselerasjon på svært lavt turtall. Utvekslingen fungerer bra, og sjettegiret er et realt overgir ved lengre turer. Den brukervennlige clutchen formidler en god følelse.
Forbremsen er dessverre kraftløs og ufølsom, men bakbremsen kompenserer litt og er både effektiv og følsom. Og heldigvis assisteres Harleyens bremser av en ABS-pakke.
Den analoge instrumenteringen er tradisjonell og lettavlest. Bakgrunnen ser billig ut og bryter dessverre mot sykkelens stil. Cruise control er et hyggelig innslag langs motorveien, og Harley-Davidsons blinklys, som slår seg av automatisk når du har svingt av, fortjener helt klart heder og ære. Stereoanlegget kommer fra Harman Kardon, men den førsteklasses lyden kan man dessverre kun nyte i lav hastighet. De smale sideveskene rommer relativt mye.
Hondaen er smidig og lettkjørt
Hondaen er et betydelig mer letthåndterlig bekjentskap. Når man triller sykkelen igang, er den høye vekten som tryllet vekk, og til tross for at de massive kåpene får F6B til å føles stor, er den i virkeligheten en svært smidig og lettkjørt motorsykkel.
Kjørestillingen er naturlig, og den myke salen innbyr til langtur. Den eneste svakheten er at foten kan komme borti motoren på leting etter girpedalen.
For undertegnede oppleves den lave kåpen som bra. Den forårsaker ingen turbulens, men Kenneth opplever at fartsvinden havner i halshøyde. Motoren er helt vibrasjonsfri både på tomgang og ved kjøring. Passasjersetet er ok, men man glir bakover ved akselerasjon.
Hondaens fjæring virker også å være konstruert for bedre veier enn de vi har her oppe i Norden. De største hullene gjør at den slår gjennom, men den myke salen hjelper til med å beskytte nyrene. For øvrig er chassiset førsteklasses, og sykkelen lar seg enkelt kastes inn i krappe svinger.
Suveren boksersekser
H-D-motoren er ikke dårlig, men Hondaens boksersekser er helt suveren. Det finnes mengder av krefter gjennom hele registeret, og den drar silkemykt fra tomgang. Akkurat som forventet er utvekslingen svært godt avstemt. Clutchen er følsom og brukervennlig, og ABS-bremsene svært effektive. De jobber konsekvent og tillitvekkende.
Den analoge instrumenteringen er lettavlest og utstyrt med cruise control. Stereoanlegget er avansert, akkurat som det innholdsrike kontrollpanelet. Man hører radioen betydelig mye bedre enn hos Harleyen, og lyden begynner ikke å skurre før man passerer hundre.
Et ytterligere pluss for Hondaen er de store sideveskene, som er veldig praktiske.
Hondaen dømt best til tross for ulik oppfatning blant testførerne
Etter et par dager har duellførerne dannet seg to helt ulike oppfatninger om hvilken sykkel som er best. Men siden prøvekjøringer ikke handler om demokrati, havner Harley-Davidson på andreplass i duellen. Det er en karismatisk motorsykkel med mengder av karakter, men Hondaen er ganske enkelt bedre. Harleyens største ulempe er turbulensen og vibrasjonene som gjør at armene og beina holder på å dovne. Harleyen er dog overlegen på en måte – vi utførte nemlig en uformell spørreundersøkelse på torget, og der valgte hundre prosent av alle kvinner Harleyen.
Honda F6B er en spennende og komfortabel motorsykkel med høy ytelse. Den fikser både langturer og kjappe turer til pølsekiosken. Den har også svært bra akselerasjon for størrelsen. Det gjelder å passe på ved rødt lys hvis en F6B kjører opp ved siden av deg. Til tross for at utstyrsnivået kunne vært høyere, er basisegenskapene fine, og alt fungerer så bra som man kan forvente av en Honda.
Sykkelens utseende vekker også diskusjoner i testlaget. Kenneth mener at den røde og svarte plastmaskinen føles kjedelig og mangler litt kromglans. Hvis man spør undertegnede, er det ikke nødvendig med krom, for Hondaen fungerer jo utmerket – chrome won’t get you home…
Artikkelen sto første gang skrevet i Bike nr. 9 2013.
Tekst: Petri Suuronen Foto: Valtteri Nygren
