Gruskjøring på sitt beste

“Going Down Under”

Tekst og foto: Kyrre Hagen

Australia er kjent for Kylie Minogue, emuer, kenguruer, Crocodile Dundee, koalaer, surfebrett, bumeranger, giftige dyr, dingoer, og serien Bananer i pyjamas. Det er det tørreste og flateste bebodde kontinentet, på kloden.  Jeg har bsøkt kysten i sør. Nå venter spennende grausveier. 

Jeg har sovet godt i huset til Denise og Russel som jeg fikk låne i Inverlock, men nå vil jeg inn i landet igjen. Australieren Jamie som jeg møtte en av de første dagene ga meg sporene fra årets GS-safari, men for å komme inn på sporene komponerer jeg en egen rute. Jeg har fått mange anbefalinger av veier underveis. Landskapet her ute veg kysten består av grønne åser som ligger tett i tett. Her beiter kuer. Landskapet er idyllisk, og slik jeg  meg landsbygda i England er mange steder.

Eterhvert går åsene over til å bli litt mere fjell. Veiene er fantastiske asfaltveier i disse områdene. Jeg gønner på i perioder, men så må jeg bare ta det rolig å nyte. Jeg stopper i en fjellskråning for å teste drona jeg har med meg. Da stopper to motorsyklister som kommer kjørende, de er fire i alt. Jeg treffer dem igjen noen kilometer lengre oppe i dalen, og slår av en prat med dem. Hyggelige karer fra Melburne som kjører en runde med en overnatting. De spør om jeg vil slå følge siden vi skal samme veien. Det vil jeg, og jeg legger meg bakerst. Gutta kjører veldig lett uten oppakning, mens jeg er søkklasta. Da to av gutta begynner å få luke, kjører jeg forbi de bakerste. Her begynner en flott grusvei. Etter som svingene kommer, blir det kun meg og Robert som kjører først. Han med en lett 650, jeg med en søkklasta 800. Det er rart med det, litt lett for å få horn i sånne situasjoner. Vi holder bra følge helt opp på toppen. Robert holder på å kjøre over en “Brown snake” som forsøker å komme seg ut av veien. Den overlever. På toppen er det flott utsikt. Du kan se det har vært skogbrann her, for gråe trestammer stikker opp over den nye grønne etterveksten. 

Vi ender til slutt i Jemison, der gutta vil ha seg en øl før de kjører de siste kilometerne opp til Mansfield. Det blir både en og to øl, før gutta kommer seg avgårde. Planen min var en villcamp, men med to pils innabors, blir det rom på meg på denne kroa istedet. Her severer de meg den beste spear-ribsen jeg har spist noen gang. Hotellrommet er enkelt, men hva får du for 75 dollar. 

I Mansfield kommer jeg inn på GS-safari spora. Dette er virkelig morsomme ruter. De tar meg over noen flotte åser, der jeg får god utsikt. Terrenget er virkelig bratt i disse områdene, vi nærmer oss jo fjellet. Jeg kommer inn på noe som heter Goldie Spor Track. Dette er en anleggsvei bygget for å montere høyspentmastene som går over fjellet. Dette er spektakulært, fjellsidene er steilbratte, og underlaget nærmest pukk og kult. Det blir en tøff tur for “Guffen” og jeg er usikker på om han klarer brasene, men det gjør han. Veien er virkelig lang, og det går opp og ned under høyspenten. Vi nærmer oss slutten, og da ser jeg en avstikker som går opp på en bratt ås. Der må det være fint å ta bilder. Veien ser fin ut, på avstand. Det viser seg at synet bedrar. Veien er steilbratt og med innlagte kuler med jevne mellomrom, som skal hindre regnet å ta den med seg under kraftige regnskyll. Kulene gjør imidlertid at jeg må ned i fart, for ikke å knuse sykkeln i bunnen av kulene. Jeg kommer opp med nød å neppe. Det er stas, helt til jeg kommer på at jeg også skal ned igjen…… Dette er den mest krevendeetappen min så langt. 

Brigth er en nydelig by oppe i fjellet, og det vrimler av turister. Her fyller jeg bensin, og spiser en is, før jeg tar fatt på neste etappe av GS-Safari 2023. Dette blir etappe nr 3, som tar meg opp på 1845 meter på Grate Alpin Road. Jeg er nå i Snowy Mountains. Det er kjølig her oppe på toppen, og jeg sikter meg ut en camp litt lengre nede i dalen. Det er i grunn ganske mange “Camp ground” rundt i Australia. Ofte er de ikke der akkurat når du trenger den, så det lønner seg å se etter dem litt tidlig på dagen, og se om det kan passe med rut di. For meg passet denne fint, jeg har jo alt jeg trenger for å campe, mat og vann. Jeg rekker akkurat å få i meg matenfør uværet begynner. Det lyneer og tordner gjennom halve natta, og  det utspiller seg sm et lite lysshow inne i teltet mitt. 

Jeg kikker på kjede mitt som var nytt når jeg henta sykkelen. Det trenger virkelig en rens, pluss stramming. Derfor stopper jeg i Omeo, der jeg får låne det som trengs på en bensinstasjon. To hyggelige australske motorsyklister hjelper meg. De er på vei motsatt vei på hver sin T7. De har kjørt fra Queensland for å komme ned i disse flotte områdene.

Etter service, tar jeg fatt på resten av etappen, som ganske snart tar meg inn på noen fantastiske og lange grusveier. Jeg følger Snowy River Road. Pltselig møter jeg en GS 1250. Det viser seg å være Jamie og Susie som jeg tok farvell med i Noosa Head for et par uker siden, og mange tusen kilometer siden. Hva er vel oddsen for det. Vi slår av en prat, og blir enige om å møtes i Tasmania i julen. 

Jeg har akkurat bensin nok til å komme meg ut av grusveiene, og tilbake til siviliserte strøk. Når jeg fyller i Jindabyne har jeg kjørt 33 mil, så jeg hadde et par mil å gå på. Her i Jindabyne starter GS-Safaries fjerde spor opp til Canberra.

Dagen er ikke oppbrukt, så jeg fortsetter ruta noen mil til, før det er på tide å gi seg. For de som lurer, kan jeg fortelle at jeg kjører størstedelen av turen på grusveier. Til nå har jeg kjørt ca 7.500 kilometer, noe som betyr gjennomsnittlig 35 mil om dagen. Tatt i betraktning at mesteparten av dette er på grusveier, og at sykkelen er en søkklasta GS 800 på slitte 20/80 dekk, er vel ikke dette så værst. Jeg kommer til St Adamina, og finner ut at det er på tide å gi  seg. Det er blitt en lang etappe, og på denne tiden av kvelden er kenguruene aktive, og de løper gjerne ut i veien. 

Dagen etter kommer jeg opp i noen aldeles nydelige fjellområder Tatangara. På veien opp hit holder jeg på å kjøre over en svart Slange. Dette er den tredje på turen så langt. Det er mye vannkraftutbygging her. Det er omtrent som å være på en åpen grønn vidde. Veiene er flotte der de svinger seg gjennom landskapet. Etter at de flotte viddene er passert kommer jeg inn i en vanvittig jungel. Nå er jeg i Goobaragandra nasjonalpark. Veiene er helt språ. Underlaget er uforutsigbart, og jeg må ta det rolig, men det er lett å glemme seg. Jeg får en påminnelse i det gaffelen bunner så det smeller i et hull i veien. Jeg tør ikke stoppe, bare fortsetter, og håper på det beste. På mirakuløst vis har både dekket og felgen klart seg. Jeg tar igjen en pickup, som har stoppet for et tre som ligger over veien. Han drar frem en batteridrevet kjedesak, og ordner opp. Dagen ender opp på campingplass i Cornwell. En sjarmerende liten by i fjellet. Jeg er fremdeles på nesten 1200 meter, og det er kjølig om natta. 

Siste etappen av seksjon fem på BMW GS Safari går gjennom Warborogh, som er en del av Blue Mountain nasjonalpark. Her møter jeg Stephen, som kjører en Suzuki DR 650. Vi er omtrent like gamle, og blir enige om å slå følge opp til Bathurst. Det går i fint tempo både på grus og asfaltveiene. Femte etappen ender med en runde på Great Mountin Racing Ciruit som er navnet på den berømte racerbanen her oppe. Stepen spanderer lunsj på meg, og dermed skilles våre veier, og jeg har fullført BMW GS Safari 2023.  

 Beste hilsner fra Kenny Dundee / Australia