Godt nyttår – med premiere!

Så var det endelig på tide. Premiere med min nye Sherco 300 firetakt! Jeg hadde i prinsippet ikke kjørt noen trening siden Gotland Grand National. Bare jobbet baken av meg, vært en svipptur utenlands, og så jobbet enda mer. Dette var et must. Racing er en viktig ingrediens her i livet.

Den seneste uka har jeg virkelig satset på å få sykkelen klar. Flyttet over el-anlegget fra min 350, montert ny plast, og jeg hadde funnet et par brukte felger til en vettug pris for raskt å kunne bytte piggtype.

Kjærestens familie har landsted i Vingåker i Södermanland, så da jeg oppdaget at det skulle kjøres nyttårsløp, ble det enda mer attraktivt å feire nyttår der. Det var en tre timer lang parkonkurranse, og det er selvsagt kjempemoro, men jeg har for få venner og kjørte isteden alt selv. Jeg kan som sagt trenge trening …

Det føltes litt rart å stille til start med en helt ny motorsykkel jeg aldri har kjørt, men jeg overbeviste meg selv om at dette faktisk var trening, og dermed blir det en litt mykere overgang. På den andre siden er konkurranse alltid konkurranse …

Starten gikk, banen var kjempefin, og litt moro at de faktisk hadde klart å finne et lite gjørmehull som i tillegg rett etter klokka ti ble befolket at dem som normalt sett stiller opp og heier på Novemberkåsan.

Sykkelen fungerte kjempebra. Nå var det en stund siden jeg kjørte Sherco SEF-R 300 Racing, men min sykkel – en Six Days-variant – har dessuten Akrapovic-eksosanlegg og veldig bra trøkk i motoren. At den var smidig, visste jeg allerede etter prøvekjøringen tidligere i år. Det kommer til å bli et fantastisk 2018.

Men selv om sykkelen var bra, var min egen kjøring elendig. Jeg fikk opp litt fart på tredje runden, men klarte selvsagt å gå skikkelig på trynet og slå styret skjevt, og dermed forsvant også en del av selvtilliten. Siden det var første pass, hadde jeg heller ikke finjustert fjæringen. Dette er noe jeg må jobbe mer med.

Jeg hadde et par svært pinlige og klønete velt i løpet av dagen, blant annet rotet jeg meg inn i et stakittgjerde, og det ble ikke akkurat bedre da jeg ble sliten. Men skitt au, trening er trening, og etterpå var jeg skikkelig sliten.

Med et kvarter igjen til tretimersgrensen måtte jeg kjøre inn i depotet og tanke, og der traff jeg han som har designet dekalene mine. Det var moro å snakke med ham, og jeg vurderte en stund å droppe sisterunden. Jeg er fornøyd med at jeg dro ut igjen, men er i tvil om hva dette egentlig ga meg. På den andre siden synes jeg ikke man skal gi opp før det er slutt, og det er viktig med prinsipper, eller hva?

Uansett – det er herlig å ha unnagjort premieren og at sykkelen leverte varene. Det gir virkelig en ny giv å bytte motorsykkel. En perfekt måte å avslutte 2017 på og ta steget inn i 2018.

Godt nyttår!