Go west

På navneskiltet hans står det ”Birdman”, og han ber oss om å følge ham ut på parkeringsplassen. På vei gjennom de svært så omfangsrike lokalene til Grand Prix Motorsports rett sør for Denver passerer vi en vindeltrapp til loftsetasjen, og et pilformet skilt med texten ”Ammo” opplyser at Warhorse Firearms of The Rockies holder til oppe på loftet. I den 35-graders varme skyggen på parkeringsplassen har Birdmans kollegaer Joe og Tony trillet frem en Victory Vision og en Indian Chieftain. De to amerikanske motorsyklene er omhyggelig utvalgt til vår ti dager lange reise fra Denver til Grand Canyon. Nesten fire hundre mil langs en rute som ser ut som en stor, liggende M på ”Southwest”-kartet fra Hallwag.

Et par måneder tidligere, hjemme på Simons kjøkken, planla vi å kjøre langs den gamle ponniekspressens rute i Utah og Nevada. Men Buffalo Bill red gjennom så ekstremt isolerte områder at vi i så fall hadde gått glipp av veldig mye. Dermed ombestemte vi oss. Men å begynne i Denver var en god idé. Colorados største by ligger lett tilgjengelig med fly, rett ved foten av Rocky Mountains, og på den andre siden av den lange og smale fjellkjeden ligger et eldorado av ørkenlandskap, daler, røde fjellplatåer, nasjonalparker, og gamle cowboy-bosetninger. Da Birdman har viet en halv time til å forklare hvordan bluetooth, AM-radio og vindskjermer stilles inn, tar vi frem våre mest tillitvekkende og kompetente ansiktstrekk, nikker til hverandre, og kjører ut fra parkeringen og inn i trafikken på Interstate 70 – ut av Denver og rett vestover mot vårt første mål: Glenwood Springs.

Reisen er planlagt langs en ganske detaljert rute med samtlige overnattinger booket hjemmefra. Og da vi planla første dagsetappe, tenkte vi at ulike tidssoner, den lange flyreisen og den uvante amerikanske trafikken tilsa en relativt kort førsteetappe. Det viste seg å være en god idé. 25 mil langs den sveipende motorveien er en førsteklasses måte å akklimatisere oss til steikvarmen, amerikansk veiskilting, miles per hour, og silhuetter av bison.

Glenwood Springs er et gammelt kutråkk beliggende i en trang ravine der jernbane, Interstate 70 og Colorado-elven slåss om plassen. Vi har reservert rom på Glennwood Hot Springs, med aner tilbake til 1888. En lettere hysterisk trivelig pikkolo informerer oss om hotellets aner, og utstyrer oss med medlemskort som gir adgang til morgendagens frokostbuffet. Den serveres ved poolen, som er verdens største med konstant 37-graders vann fra varme kilder. Tretten millioner liter vann er i omløp hvert døgn, får vi greie på. Turen over Rocky Mountains har vært solfylt, men forræderisk varm, og som en uvitende førstereisgutt ved Middelhavet har jeg kjørt hele turen i t-skjorte. Mine høyrøde og forbrente armer blir en lærepenge for resten av turen: 50+ solfaktor på alle kroppsdeler som er utsatt for dagslys.

Andre dag skal lære oss et par nye lekser som vi ennå er helt uvitende om da vi fortsetter langs Interstate 70 vestover. På kartet ser de 29 milene til Gateway via Grand junction ut som tre avkoblende timer. Og til å begynne med er det nettopp dette. Victory Vision har fire høytalere, en av de mest komfortable motorsykkelsaler jeg noensinne har opplevd, og en vindskjerm som i sitt høyeste nivå gjør at jeg kan drikke Dr. Pepper og plystre til Nickelback.

Etter en time gjennom Roan-platåets fullstendig sterile landskap har verken jeg eller Simon sett snurten av en bensinstasjon. Varmen har en kvalitet som jeg aldri har opplevd før, det føles som når en åpner et panser eller en ovnsdør. Jeg begynner å bli trett og svimmel, og Gatorade-flasken min er tom. Så kommer en avkjørsel. Vi kjører av den sporadisk trafikerte motorveien og møtes av et enslig skilt som kort og godt opplyser om ”No services”.

Vi blir enige om at det er en bedre idé å kjøre ut på motorveien igjen enn å begi oss ut på småveier og lete etter en bensinstasjon. To timer senere har vi endelig fått tanket på en ubemannet stasjon ved et helt folketomt sted der alle hus ser ut som husvogner uten hjul.

Vi har kjørt til Grand Junction av en spesifikk grunn: Rim Rock Drive. Den 34 kilometer lange ­veien ble bygd langs klippekanten gjennom ­Colorado Nasjonal Monument på 1930-tallet, og rangeres sammen med Going-to-the-sun-road i Montana og Pacific Coast Highway i ­California som en av de mest spektakulære i USA. Innfarten er omtrent en mil nordvest for Grand Junction, der vi betaler fem dollar hver til en vakt i kakifarget uniform og Stetson-hatt. Rim Rock Drive skuffer oss ikke. Asfalten er finkornet som marsipan på en bløtkake, og fra de jevnt trukne svingene er utsikten som virkelige bilder fra mitt gamle Lucky Luke-magasin. Etter et par kilometer kjører jeg inn til veikanten og stopper. Jeg ber Simon kjøre videre slik at jeg kan ta et par bilder av ham i de mange hårnålsvingene nedenfor. Han kjører av gårde, og da det har gått fem minutter uten at jeg har fått et glimt av ham, innser jeg at noe har gått skeis. Jeg setter meg på Victoryen og kjører etter. Da dukker han plutselig opp, kjører forbi meg, og fortsetter i feil retning. På en liten parkeringsplass noen kilometer borte tar jeg ham igjen. Han står ved siden av sin Indian. Jeg spør hva han holder på med, men får bare ubegripeligheter til svar. Senere på kvelden stiller vi diagnosen væskemangel, og er helt enige i at vi har undervurdert de varme ørkenvindenes uttørkende effekt temmelig radikalt.

Gateway Canyons Resort ligger langs Colorado State Highway 141, drøye åtte mil sør for Grand Junction. Her har grunnleggeren av Discovery Channel, John Hendricks, skapt et ferieanlegg utenom det vanlige. Golfbaner, stall, garasje med superbiler, hiking, helikopter, restauranter, og et av USAs aller beste bilmuseer. Vi er slitne etter en lang dag, tenner ild med fjernkontrollen på rommet, og lytter til det suverene radioprogrammet Cartalk før vi sovner i senger like store som en Buick.

Morgenen etter promenerer vi på området, og slår av en prat med Peter, som er ansvarlig for ”Driven”; anleggets garasje med leiebiler. Hvis du tegner et ”Carbon”-årsmedlemskap for cirka 115 000 kr, får du tilgang til biler som Ford GT, Dodge SRT Viper og Bentley Continental Supersport – og du får 20 prosent rabatt på hver heldagspris. Litt av et funn …

Neste dag tar vi den helt suverene Highway 141 sørover i retning av Durango. De røde sandsteinsfjellene som omgir 141, går etter noen mil over i et storslått, flatt og grønt landskap, som hadde kunnet være skandinavisk hvis det ikke hadde vært for de spisse og snøkledde fjelltoppene i horisonten. Idet vi nærmer oss San Juan Nasjonal Forest, begynner det å mørkne, og jeg mener det bør være en idé å ta en snarvei.

Simon er ikke like overbevist, og bilister som med raske og urolige åndedrag spør: ”Are you okey?” idet vi stopper for å ta noen bilder, virker ikke akkurat motiverende. Men med tilstrekkelig troverdige løfter om tidligere ankomst, får jeg ham med meg inn på en lettkjørt grusvei med betegnelsen ”630”. Den ser ut som en førsteklasses snarvei til Millon Dollar Highway på andre siden av den 4 000 meter høye Lookout Peak.

Vi passerer bosetningen Ophir med 113 innbyggere, kjører inn i skogen på en mindre grusvei, og stopper der fossende smeltevann plutselig har skapt en dyp grøft over veien. Indre bilder av to 400-kilos motorsykler liggende på siden i det strømmende vannet, får oss til møysommelig å snu og kjøre tilbake til 145.

I Durango er hverdagsklærne for menn cowboyboots, Wrangler-jeans, mønstret, langerme skjorte, og cowboyhatt. I den store frokostmatsalen på The Stater Hotel spiser vi arme riddere og eggerøre, og drikker lysebrun kaffe. Et par i 70-årsalderen ved bordet ved siden av prater med bordkavaleren om sin kroniske sykdom. Flere grupper (alle med cowboyhatt) planlegger dagens aktiviteter. På vei gjennom hotellet stopper vi ved et stort rom der det er hektisk aktivitet. Det er Zane Grey´s West Society som forbereder sin årskongress, forteller Terry Bollinger, som er leder. Kommer vi fra Skandinavia? Kjenner vi til Zane Grey? Ikke det? Vi får hvert vårt godt ivaretatte eksemplar. Mitt heter ”30 000 on the hoof”, og (får jeg greie på senere) tilhører ikke de elleve titlene som ble oversatt til vårt språk mellom 1923 og 1979.
The Strater Hotel åpnet i 1887, og er en institusjon i den relativt vesle byen Durango (16 900 innbyggere). Hotellet har en saloon der The Blue Moon Ramblers spiller banjo, fiolin og gitar på søndager, og vi opplever en veldig stemningsfull kveld.  Donny Johnson lyder magisk likt Willie Nelson når han synger ”You are always on my mind”.

Vi skal videre, vestover over grensen til Utah og friluftsmekkaet Moab. Kraftige kastevinder gjør at forhjulet vandrer frem og tilbake over Road G sydvest for Cortez. Det er forferdelig varmt, men luften er full av finkornet sand som gjør at vi i hvert fall slipper blendende sol. Da vi tanker og kjøper drikke i Blandning, er både den som ekspederer oss og de fleste andre på stasjonen indianere. En bunke Navajo Times – ”Newspaper of the Navajo people” – flankeres av et prisskilt med påskrift en dollar.

I Moab tar vi inn på Moab Under Canvas, og dette betyr at vi sover i et stort og veldig komfortabelt telt. Oppredde senger, dusj, toalett og en liten veranda med utsikt mot Arches Nasjonal Park. Både jeg og Simon sovner og sover som steiner under teltduken. Selv våkner jeg ved femtiden, idet de første solstrålene når teltet. Det er helt stille ute. Jeg møter det milde lyset ved å kikke gjennom nettingvinduet før jeg sovner. Etter en dag i Arches Nasjonal Park kjører vi videre vestover mot en annen liten by med et annerledes navn: Kanab.

Kanab er en av få urbane strøk som ligger sånn noenlunde nær Grand Canyon. Men det finnes også andre og muligens enda mer severdige nasjonalparker i nærheten: Bryce og Zion. Vi bor komfortabelt på Victorian Inn i den lille (4400 innbyggere) byens ene ende, og befinner oss nå i den vestligste enden av den liggende M-en på turen. Vi trives i Kanab. Det er vennlig, amerikansk og genuint. En kveld da vi kommer tilbake fra Grand Canyon, ser vi hvordan en cowboy trener rodeo i lyset fra døgnets aller siste solstråler. Vi stopper og ser på en kort stund mens han håndterer lassoen fra hesteryggen, før det blir helt mørkt.

Neste morgen har Jeff, som jobber som guide i traktene, og som Simon traff på den lokale Chevron-bensinstasjonen, lagt et håndtegnet kart på Simons Indian. Selv var jeg tvunget til å rekke et fly og kjøre raskeste vei tilbake til Denver, men Simon hadde mer tid og fortalte at kartene fra Jeff ga oss turens høydepunkt. Men det er en annen historie.