Frem med hammeren

Ovenstående ingress er et sitat som finnes i alle mulige former og formuleringer. Det pleier blant annet å dukke opp når en snakker om franske biler, spesielt Citroën, og først og fremst den beryktede Maserati-motoriserte SM. Det går an å lære seg å sette pris på de teknologiske løsningene, men da må en være passe sta og overbevist .

Egentlig er nok jeg en tilhenger av nettopp unødvendig kompliserte løsninger og tekniske finurligheter, iallfall når de ikke krangler med meg. Jeg så en gang en beltespenne som hadde flere bevegelige deler enn Apollo-kapselen som satte Armstrong på månen (vel, kanskje litt overdrevet). En svært dyr og fullstendig unødvendig løsning på et ditto enkelt problem, og slikt må en jo bare elske. Nei, jeg kjøpte den ikke. Da legger jeg heller penger i en Kawasaki H2 (for det er slike beløp vi snakker om). Fordelen med spennen er jo også at en kan legge den i skuffen hvis den ryker, og løse bukseproblemet med et tau. Så enkelt er det nok ikke med en Citroën SM.

Min Ducati kan vel knapt beskyldes for å være unødvendig komplisert. Det meste er så standard A4 en kommer, med unntak av den desmodromiske ventilstyringen, der jeg ennå ikke har opplevd at denne skal være vanskelig å skru på slik ryktene forteller. Men min sykkel har jo i det minste kamreimer; verre var det tydeligvis med de gamle kammene, som ifølge ryktene måtte shimses over det hele.

Det finnes imidlertid en god del små detaljer på monsteret som en er nødt til å like. Oljepluggen er en slik. Den består av flere messingdeler, og en kan tydelig se sporene etter en designer som var stolt av det han gjorde. Men så finnes det andre detaljer der en kan spørre seg selv om de tenkte i det hele tatt – stort sett virker veldig mye å handle om de respektive ingeniørenes yrkesstolthet.

Den senere tiden har jeg hatt et par krangler med sykkelen, og det har handlet om is. Først og fremst har det dreid seg om tenningslåsen, som har hatt den svært irriterende vanen å fryse slik at jeg enten ikke har fått slått på tenningen eller ikke fått slått den av igjen. Flere morgener og kvelder ble tilbragt med å overbevise Ducatien om at det enten var på tide å kjøre hjem eller å slippe fra seg nøkkelen.

Tenningslåsen sitter foran tanken, litt nedsunket bak styret, og pent installert uten å være i veien. Selve låsestempelet sitter selvsagt i et metallhus som har en svart plasthylse over seg. Så kommer enda en kåpedel, veldig fint bearbeidet med små messinghylser til skruene. Til sammen danner dette et perfekt oppholdssted for snø og vann, og den tette passformen bidrar så til at vannet ikke kan finne veien ut igjen.

Her kan man jo tenke seg at man trakk en slange opp til tenningslåsen nedenfra for å lede varme opp fra motoren eller fra en slags type portabelt utstyr, eksempelvis en gassdrevet loddebolt. Eller et 12-volts varmeelement på et 50-talls watt. Eller kanskje noen kveiler med glødetråd rundt låsestempelet? I slike baner har tankene gått når jeg har kikket ut av vinduet om kvelden og stille konstatert at snøslapset er i ferd med å avta.

Nå er jeg imidlertid ikke bare fascinert av kompliserte løsninger, men setter også pris på de svært enkle. Historien om amerikanernes trykksatte romfartspenn som kostet millioner av dollar å utvikle kontra russernes enklere løsning – å benytte grafitt – tåler å gjentas. Det var nok ikke noen tilfeldighet at nettopp Citroën bygde SM og ikke Lada.

Forleden morgen var jeg i temmelig dårlig humør, spesielt siden tenningslåsen for nte gang viste seg fra den stivfrosne siden. Da fikk jeg nok, hentet en hammer og dro til de omhyggelig designede plastbitene så flisene føk. Så grep jeg varmepistolen og gøv løs på stempelhuset så gnistene føk, før jeg tømte en hel boks WD40 i låsen for å smøre og tvinge bort de siste vannmolekylene som ikke hadde vett til å koke bort. Den tomme boksen gikk i søplebøtta, men jeg tok vare på lokket, som passet perfekt som vannbeskyttelse over låsen. Dessuten er det rødt, og dermed finner jeg det lett i snøen. At fargen så passer min agressive problemløsning som hånd i hanske, er liksom prikken over i-en.