22. desember 2024
Årets første eventyrtest er over. Vi har tilbrakt fire dager på motorsyklene, og da mener jeg virkelig fire hele dager. Fra tidlig morgen til sent på kveld har jeg sittet i salen. Mange mil er tilbakelagt, og mange ymse hendelser er ikke til å unngå når mange og slitne hjerner er i sving. Det er egentlig det som er det herlige ved å komme seg av gårde og teste. Man vet aldri hva som skjer og når det skjer, utover det at den opprinnelige planen veldig sjelden holder.
I går avsluttet vi fotograferingen og begynte å sette nesen nordover igjen. Det ble imidlertid ikke så tidlig som vi hadde tenkt oss, da både været og miljøet gjorde at det trakk ut i tid. Det var rundt null hele formiddagen, og solen klarte ikke å bryte gjennom den råkalde nattetåken. Så vår fotograf Simon kjempet febrilt med å finne nye løsninger for fotografering som funker også i denne typen vær, mens vi satt pent i salen uten å mukke.
Utpå ettermiddagen, da Simon var fornøyd, skiltes vi og satte av gårde i høyt tempo i retning hjemover. Det var sju hundre kilometer å kjøre, og dette innebar selvfølgelig at alt ikke akkurat gikk som det skulle hele tiden.
Plutselig fikk en Audi for seg at den skulle bråsnu på Autobahn. Og rett foran meg. Resultatet ble at jeg fikk et møte med kufangeren på bilen. Men ikke noe alvorlig siden hastigheten var lav og kontakten ikke var av det røffeste slaget. Jeg holdt meg på hjulene og slapp med skrekken. Bilisten var imidlertid av typen med tysk ordenssans og ville selvsagt tilkalle politiet for å rapportere hendelsen. Vi ble stående pent og pyntelig igjen og kikket på bilen hans, som hadde fått et lite gummimerke etter dekket og litt sprukket plast på kufangeren; temmelig oppgitte over at han reagerte som han gjorde.
Til slutt dukket politiet opp, og de så mildt sagt oppgitt ut de også. De hadde sikkert forestilt seg fullt kaos og og motorsykkelkrasj med skadde overalt, men i stedet fikk de se tre glade svenske fyrer stå og le. Samt en forvirret tysk bilist. Vel på plass ble konstablene opplyst om hva som var skjedd, og papirer ble underskrevet. De var nok like oppgitt som vi over hvorfor ikke dette kunne løses uten deres innblanding.
Uansett mistet vi tid på grunn av hendelsen, og vi satte i vei i høyt tempo da alt var klart. Forresten, hvis dere lurer om det skjedde noe med sykkelen, så kan jeg fortelle at det ikke ble så mye som en skramme. Ikke engang på dekket fantes det spor etter uhellet.
Kvelden kom, og kulden med den. Målet vårt var å nå Helsingborg og overnatte der. Etappen gjennom Danmark skulle gå raskt, var planen. Bare drøye tjue mil å kjøre, og det var da vel ikke noe som kunne gå galt der?
Men dessverre ble vi forsinket også på denne etappen av at en av oss (ikke jeg, ikke nødvendigvis Magnus, men kanskje Jonte) ikke så at den tørste Apriliaens bensinlampe lyste gult i flere mil. Plutselig sloknet den, og det samme gjorde motoren. Bensintomt, og det midt på den danske motorveien. Da var det bare for meg å sette av gårde for å finne en bensinstasjon et eller annet sted, og så fikk Magnus den store fornøyelsen å frakte Jonte til bensinstasjonen for å fylle de dyrebare bensindråpene.
Da alt dette var klart og vi igjen kom oss ut på motorveien, lyktes vi å kjøre hele veien til Helsingborg og dessuten finne et hotell og få oss noen timers søvn. Klokken var da nesten halv ett om natten, og ingen av oss orket engang å tenke på verken mat eller drikke. Etter den glovarme dusjen sovnet jeg før jeg rakk å legge hodet på puten, etter enda en lang og kald dag full med spennende inntrykk.
Livet er herlig siden det stadig byr på overraskelser, og det er vel slikt som gir ekstra krydder til tilværelsen? En vet aldri hva som kommer til å skje, annet enn at det aldri blir slik en har forestilt seg …
