26. desember 2024
Ok, det er vinter og Bjørndalen, Northug, Bjørgen og Moan sikler alle rundt i en eller annen mellomeuropeisk skog, på jakt etter OL-form og nasjonal heltestatus for evig. Noen hundre mil vestover, nærmere bestemt i Buenos Aires, står det en grønnkledd mann og gliser. Alt han får frem av ord er «fantastisk», «uvirkelig» og «jeg gjorde så godt jeg kunne».
Få andre enn kretsen rundt førerne og noen ihuga motorsportentusiaster forstår hva som egentlig ligger bak, hva som kreves og hvilken uvirkelig prestasjon dette faktisk er. I dag er det nøyaktig 18 år og 17 dager siden daværende landsmoder Gro Harlem Brundtland kom med det berømte sitatet «Det er typisk norsk å være god», og ja Gro, det er absolutt typisk norsk å være god i idretter som langrenn, skøyter og alpint. Det skulle da bare mangle. Landet vårt bugner over, som bacondisken på Svinesund, av muligheter for småtasser som vil bli gode i den slags.
Umulig
Det fører oss tilbake til det grønnkledde dollargliset i tangobyen. Mannen som av alle ting er født og oppvokst i verdens mest kjente femmilstrasé, har også blitt god. Så god at han er i den ypperste verdenseliten i sin idrett. En idrett det for oss nordmenn er noe nært uforståelig, og ikke minst umulig, å bli god i. Ikke har vi ørken, ikke får du tak i utstyret i en pakkeløsning for snaue tusenlappen på Smart Club og her på berget er praktisk talt ulovlig å bedrive skikkelig trening.
Bak den sinnssyke andreplassen i Rally Dakar ligger det først og fremst en formidabel vilje under den lyse manken. Dernest ligger det tusenvis av treningstimer under forhold kun et knippe nordmenn i tillegg til Lars Monsen ville begitt seg ut i. Oppå der igjen kan du drysse kilovis med stahet, for hvordan i all verden kan du ellers bli nummer to i dette monsteret av et ørkenrally når det står Norway i passet ditt?
Ja, hvordan er det egentlig mulig? Jeg forstår det ikke selv og forventer ikke at verken redaktører i Sportsrevyen eller det norske folk skal fatte det. Det jeg derimot forventer er at mannen får sin fortjente dose med respekt, og det til tross for at han verken har brukket en stav, landet på kulen i Kollen eller siklet seg gjennom skisporene i Davos.
Sikkel og tideler
Pål Anders Ullevålseter har de siste årene gått fra to trælete, tomme hender og en drøm, til å få sjefene i helprofesjonelle og gjennomsponsede Dakar-team til å sette både Red Bullen og kaviaren i halsen. Alt ved å tro på sine drømmer, sitt potensial, sin galskap og ikke minst sin evne til å stramme gassvaieren der kun noen få andre i verden tør.
I Norge måles ofte idrettsprestasjonene i tideler og heltene etter hvor mye sikkel den enkelte har hengende rundt kjeften når han krysser mållinjen. Jeg har absolutt ingen anelse hvor mye Pål Anders Ullevålseter siklet i løpet av de 9 000 kilometerne han nylig tilbakela, men jeg vet følgende: Prestasjonen er helt i toppen av hva noen nordmenn, noen gang, har levert innen idrett. Punktum.
Enig? Uenig? Hva mener du?
