Elefanten som sprang ut i gata

Forutsetningene for at den med sin italienske arv skulle forvandles fra en rendyrket konkurransemotorsykkel til noe som alle kunne kjøpe for veibruk, og kjenne sandsmaken fra Sahara i munnen, var gitt på forhånd. Det er nemlig sånn folket i markedsavdelingene for de italienske merkene jobber. Se på Ducati, Cagiva, Laverda og Moto Guzzi. Alle har røttene i racingens verden, noe som DNA-et på de vi kjøper i butikken viser.

Cagiva Elefant 900ie var ikke noe unntak. Den var tøff i sin drakt, fortrinnsvis med den klassiske Lucky Explorer-lakkeringen, som var direkte hentet fra hovedsponsorens farger i konkurransesammenheng. Edi Orioli hadde vunnet den harde konkurransen to ganger tidligere, og skulle gjøre det to ganger til da man i 1990 bestemte seg for å skape en Elefant for gata – en gigant som skulle være størst, tøffest og ose av racing.

På gata ble den også en sværing med sin pondus og tyngde. Man kunne lese i tidligere Bike-tester at Elefanten var framtung og ville understyre ved rask kjøring på grusvei. Men dette ble kompensert av Ducati-twinnen på 904 kubikk, som dro fint allerede fra 2 000 omdreininger og helt opp til toppen på  9 000. Til tross for størrelsen kunne den by på inspirerende kjøring.

Dessuten hadde den en stor 24-liters tank, som i kombinasjon med innsprøytning gjorde at føreren kunne kjøre lange etapper uten stadig å jakte på bensinstasjoner. Drivstofforbruket lå rundt 0,6 liter/mil, noe som selv i dag anses som gode tall.

Fjæringskomponentene fra Marzocchi og Öhlins var bra dimensjonerte for de eventyrene som Elefanten kunne ta med sine eiere på. En klunkete girkasse og en noe tungarbeidet tørrclutch (Ducati-motor) var det som testførerne klaget mest på. Prisen var dessuten avskrekkende for mange, den kostet nesten dobbelt så mye som storselgeren Honda XRV750 da den kom. Passform og finish på lakkering fikk også kritikk, men i det store og hele hadde Cagivaen de egenskaper som skulle til for å gjøre den til en klassiker i markedet. Hvis man finner et godt eksemplar, får man en hyggelig og godt egnet eventyrmotorsykkel som også klarer seg godt i dag. 

Artikkelen sto første gang på trykk i Bike nummer 2 2015
Tekst: Christer Miinin Foto: Bikes fotoarkiv