Duell: Honda Crossrunner vs. Yamaha Tracer

Aldri har så mange ulike typer motorsykler vært i produsentens sortiment, vi lever i nisjenes tidsalder. Et av de mer populære segmentene som har hatt sterk tilvekst de senere årene er sportadventure, der vi  har fått se røffe skaperverk som Ducati Multistrada og BMW S 1000 XR (mer om disse i Bike nummer 10) vokse frem. Man tar kort og godt fordelene med adventure og supplerer med asfaltfokus – resultatet blir da en komfortabel landeveispisker. 

Men for den som ikke føler behov for superbike-ytelse, mange forkortelser på elektroniske hjelpemidler og en velvoksen prislapp, finnes det andre alternativer enn de to ovenfor. Oppdaterte Honda VFR 800 X Crossrunner og nye Yamaha MT-09 Tracer er gode eksempler på disse. Passende nok har de så å si lik motorkapasitet og delespesifikasjoner, og er som skapt for en duell!

Crossrunner er basert på VFR 800 F
Honda Crossrunner er basert på sporttouringsøskenet og klassikeren VFR 800 F. Crossrunner ble lansert i 2010 med mange komponenter fra F-søskenet. Da toureren så fikk en stor oppdatering i 2014, videreførte en denne til Crossrunner året etter, sammen med en omfattende estetisk oppdatering.

Kåpeomfanget ble redusert for å vise mer av motoren, og utseendet ble stort sett mer avskallet, mer diett enn muskelbyggende. LED-lykt, varmeholker og ny instrumentering kom til. Honda hentet svingarm, bakramme, felger og bremser fra F-modellen, og fjæringsveien økte både bak (nå 147 mm) og foran (133). Rammen og V4-motoren, lett oppdatert for fire hestekrefter til, deler de fra før.

Yamaha Tracer er basert på MT-09
Yamaha Tracer er igjen basert på suksessbroren MT-09 og er ny av året. Tracer er i mangt og mye en MT-09 med justert ergonomi og design for å bli en sportadventure. Den momentsterke streetfighteren har donert sin rekketreer og chassiset, der den førstnevnte er i uendret stand med 115 hestekrefter – ikke helt feil for den som jakter på en inspirerende kjøreopplevelse.

Blant det som er kommet til ser vi også en ny og større instrumentering, dobbel LED-lykt og midstøtte. Sammen med kåpene og en fire liter større tank, nå 18 liter, gir dette også en høyere vekt. Tracer veier 210 kilo kjøreklar, nesten 20 mer enn MT-09.

Undertegnede og sjefredaktør Magnus Wallner hentet et eksemplar av de respektive modellene i en forbausende solfylt uke. Eksemplarene var i grunnutførsel uten ekstrautstyr, og de duellerete på varierende asfaltveier.

Rekketreer kontra V4
Rekketreer og V4 hører til de mer underholdende motorkonfigurasjonene. Den sistnevnte er et tradisjonsrikt medlem av Honda-familien, og har i VFR-utførsel hengt med siden midten av 90-tallet. Av karakter er den Honda-typisk allsidig og sivilisert, men i V4-ens tilfelle med sterke spor av effekttopper.

I kontrast er Yamahas ”Master of ­Torque” et mer entusiastisk bekjentskap. Rekketreeren oppmuntrer hele tiden til akselerasjon og har med seg godt med moment. Forskjellene i motorkarakter kan også føres tilbake til opprinnelsen  – i Hondaens tilfelle en sporttourer, og i Yamahaens tilfelle en streetfighter.

Litt rykkete innsprøytning hos begge, bra girsystem
Begge lider imidlertid av litt rykkete innsprøytning. Yamahaen har valgfrie kjørenivåer – A, STD, B – og mens B gir en silkemyk respons, føles STD (og spesielt A) i overkant brå ved gasspåslag. Hondaen har ingen valgfrie kjørenivåer, og selv om gangen er silkemyk, har også denne tendenser til rykkete gasspådrag. Det forstyrrer ikke langs favorittveien, men gir en mer vanskelig håndterlig  karakter ved bykjøring.

De velfungerende girkassene har seks trinn, og begge har god følelse. Yamahaens er av det fastere slaget og har en clutch som gir bra følelse og er lettmanøvrert. Hondaens har en litt høyere utveksling og har også en fin clutch, som imidlertid er mer tungjobbet enn Yamahaens. Crossrunner har imidlertid fordelen av justerbare hendler både for brems og clutch. Hos Tracer har en nøyd seg med justerbar bremsehendel.

Du sitter i Hondaen, men på Yamahaen
Til tross for at førermiljøene tilsynelatende er like, merker en flere store forskjeller når en veksler direkte mellom dem. Honda sitter du i, med lav salhøyde og dermed skarpere beinvinkel. Yamahaen sitter en mer på, og med en høyere sal. Avstanden til styret føles likt, men Yamahaen har mer plass til beina.

Å sammenligne komforten blir en jevn runde. På flere områder plukker de poeng fra hverandre, men til fordel for Hondaen. Yahahaen har mer komfortabel førerposisjon, men Hondaen har mykere sal, bra vindbeskyttelse og femtrinns varmehåndtak. Og nettopp det siste er ikke så mye å rope hurra for, mer velegnet for spansk enn skandinavisk kulde.

Chassis: myk Honda, sportslig Yamaha; begge er letthåndterlige
De respektive produsentene har gått til hver sin kant når det kommer til chassisinstillinger. Hondaen er veldig mykt innstilt, og det blir lett en gyngete tur når ujevnhetene begynner. Når det skal kjøres med passasjer, finner du en ekstern justeringsskrue for bakdemperens forspenning oppe i dagen. Yamahaen har en mer sportslig karakter, med fastere fjæring som egner seg utmerket for mer aktiv kjøring. Til tross for den markante vektforskjellen er både Crossrunner og Tracer letthåndterlige. Kortere personer kan få det tøft med den høye førerposisjonen, men både mens du triller og med motoren avslått er de letthåndterlige. Spesielt Hondaen, med tanke på vekten.

Føreren møtes i begge tilfeller av en digital instrumentering som syns godt uansett lysforhold. Hondaen kaster mer informasjon mot deg på en mindre overflate, nesten alt vises på en og samme gang – resten kan trykkes frem via brytere på instrumenteringen. Yahahaens instrumentering er større, men det er ikke like mye informasjon på en og samme gang. Via brytere på styret er det lett å bla mellom menyene.

Magnus og jeg blir minnet om LED-belysningens fordeler ved en sen etappe etter en fotoettermiddag med Simon. Begge har temmelig langt og sterkt lys. Hondaen har litt mer bredde og lengde, med Yahahaen hakk i hæl, og begge imponerer når vi sjekker i forlagets lyslab. LED er fremtiden!

Hondaen er forfinet, Yamahaen er rå
De to motorsyklenes karakter er svært forenlig med de respektive merkesfilosofiene. Hondaen er forfinet funksjonalitet til fingerspissene, men med en flat karakter som konsekvens. Yahahaen er en råere sak med fokus på sport, og sporene fra MT-09 er tydelige.

Det skiller cirka 10 000 kroner mellom duellantene. Et spørsmål som da melder seg er om denne forskjellen kan begrunnes. Hondaen har bedre finish og oppleves som en mer gjennomarbeidet pakke. Unntakene blir brytere som styrer traction control og varmehåndtak. Disse ser ut som ettermarkedsalternativer. Men ellers handler det om en svært forseggjort og velprøvd pakke. Tracer er imidlertid latterlig mye motorsykkel for pengene. Både komponenter og funksjonalitet holder et sammenlignbart nivå, men med en lavere prislapp.  Du får også enda mer motor.

Når det gjelder komfort, ble det som sagt nesten dødt løp. Personlig hadde jeg for lengre eventyr valgt Yamahaen på grunn av større beinvinkel, men for de fleste (under 190 centimeter) er Hondaen best egnet. Til en stor del på grunn av den mer touringfokuserte tilbehørskatalogen. For normal hverdagsbruk med hyppige turer på morsomme omveier er Traceren i sitt ess. Da får du dessuten cirka ti lapper du kan bruke på tilbehør.

Altså, sushi eller sake? 

Artikkelen sto første gang på trykk i Bike nummer 8 2015
Tekst Jonathan Balsvik Foto Simon Hamelius