30. desember 2024
Solen varmer fra en klarblå himmel. Fuglene kvitrer og barna leker. Dette kunne vært et hvilket som helst idyllisk sted.
Klokken er snart slagen. Pulsen stiger. Svetten renner i pannen. Uroen kommer krypende under huden. Angst på grunn av de manglende forberedelsene gjør seg gjeldende – men nå er det for sent å gjøre noe med det.
Hos den ene klanen finner vi Ducati 959 Panigale, født i 2016, men med røtter fra 1926 i Bologna. Det seneste skaperverket som fører familien Cavalieris arv videre. Den andre klanen går til angrep med MV Agusta F3 800, født i 2013, og med opprinnelse fra 1945 i byen Cascina Costa. Noen år eldre, og dermed med litt mer erfaring.
Idyllen slår sprekker, fuglene slutter å kvitre. Gråtende barn tas vare på av urolige mødre med nervøse blikk. Noe er på gang. Hele luften vibrerer av skrekk. Først ut gjennom slottsinngangen kommer Don Alfonso – en svært nervøs pilleknaskende mafioso som vil oppover i hierarkiet. Litt senere kommer den store Don Corleone ut. Rak i ryggen og med sterk utstråling. Det oser pondus til minste detalj. Den selvfølgelige kongen og lederen av et ukjent mafiaimperium som er styrt med jernhånd fra generasjoner tilbake.
Nykommeren mot kongen
Det har blitt på tide å gjøre opp en gang for alle og se hvem som sitter på tronen når slaget er over. Nykommeren utfordrer kongen. Kampen står om herredømme og ære. Først og fremt ære, som alltid er det viktigste i slike sammenhenger.
Kulissene er landeveiene rundt de store godsene og slottene. Don Corleones hjemmebane. Et psykisk overtak mot den urolige utfordreren fra gatens røffeste kvartaler der helt andre sosiale regler gjelder.
Våpnene som benyttes er begge fra pizzaens hjemland, og har allerede fått en kort presentasjon. To hvasse modeller med en lang og brokete historie, der flere ulike eierkonstellasjoner har kommet og gått på omgang. Iblant har det sett mørkt ut, og konkursen har vært nær forestående. Men visse foretak kan ikke bare forsvinne og løses opp i atomer for å glemmes av kommende generasjoner. Både Ducati og MV Agusta er varemerker som fører arven og den sportslige tradisjonen videre.
Første runde handler om utstråling, som er en viktig attributt i Cosa Nostras verden.
Panigale 959, som er vokst fra tidligere 899 kubikk, utstråler kreativitet fra hjertet. Frie tøyler og nytenkning, akkurat som hos sine storebrødre 1199 og 1299. En selvbærende ramme festet i motoren og smal midje er noe som skiller seg ut hos Ducatien. Den vakre enkelsvingen fra de større søsknene er dessverre erstattet av en tradisjonell dobbel svingarm på 959-utgaven. Dessuten har de underliggende lyddemperne måttet gi tapt for mer tradisjonelle doble potter langs høyre side av sykkelen, da Euro4-normen må etterleves. Likevel en vellykket design.
F3 800 minner mer om en ”vanlig” japansk racingsykkel ved første øyekast. Når blikkene først begynner å flakke, ser vi en fagverksramme titte frem bak kåpene. MV synes en enkelsving kler sykkelen best; det gjør også de fleste blant tilskuerne. Først og fremst fordi den er tydelig eksponert ved at de tre korte rørene til eksossystemet slutter rett under bakhjulet.
En hårfin runde der Ducatien utpekes til vinner.
Andre runde begynner, og det er nå musklene spennes. Alt handler ikke om svulmende bisceps å skilte med på badestranden. Det skal også presteres i utholdenhet og spenst. Ducatis V-twin på 955 kubikk gir ifølge opplysningene 157 hestekrefter ved 10 500 rpm, og 107 Newtonmeter ved for Ducati høye 9 000 rpm. Dette merkes også under kjøring når motoren ikke helt orker å prestere på lavt turtall og mellomregisteret. Det er først i den høyere turtallsregionen at 959 drar ivei og sender forhjulet til værs. Vibrasjonene er av det litt kraftigere slaget, som seg hør og bør på en V-twin.
MV Agusta setter sin lit til en 798 kubikks rekketreer, som skal gi 148 hestekrefter ved 13 000 rpm og 88 Newtonmeter ved 10 600 rpm. Til tross for mindre motor og færre hester føles F3 800 mye piggere. Den legger Panigalen bak seg hver gang det dras på langs veiene. Først og fremst når det gjelder å dra fra lavt turtall på høyere gir – da har ikke Ducatien en sjanse. Også MV-en leverer vibrasjoner til føreren, men av det mer klebrige slaget som får fingrene til å dovne etter en tids kjøring.
MV Agusta vinner litt overraskende runden med god margin.
Tredje og avgjørende runde viser kamphanenes egenskaper ute i felten. Kjørestilling og håndterbarhet bedømmes, og det samme gjør harmonien mellom girkasse og instrumenter. Viktige faktorer for å prestere lenge og vel.
Ducati Panigale byr på en kjørestilling der føreren sitter litt mer i sykkelen enn på den. Tankens utforming gir en smal midje og bra med bevegelsesrom for føreren. Instrumenter og håndtak oser kvalitet, men jobber tungt. Instrumenteringen er informativ og lettavlest, og viser det meste du ønsker under turen. Den mekanisk tungjobbete girkassen gjør jobben bra, men krever en bestemt fot ved giring. En quickshifter hjelper til ved giring oppover. Håndterbarheten under kjøring er godkjent. Den er høyfartsstabil og trygg, men blir dermed mindre kvikkstyrt på småveier, der svingene løser hverandre av.
MV Agusta F3 800 plasserer føreren litt mer på sykkelen og i mer sammenkrøpet kjørestilling. Fothvilerne sitter høyere oppe og noe mer bakover, og dette gir en skarpere beinvinkel. Den bredere tanken gir naturlig støtte ved innbremsing; dette skjer ikke hos Ducatien. Når det kommer til brytere og håndtak, lever ikke MV-en opp til samme finish som hos Ducatien. Det føles litt billig og plastaktig. Instrumenteringen er urolig å lese av under kjøring. Girkassen jobber imidlertid lett, som clutchen, og de fungerer bra sammen.
På veien føles F3 800 mindre, àla en 600-kubikks sportsykkel. Styringen følger førerens minste vink, og modellen er forbausende lettkjørt i de fleste situasjoner.
Runden oppsummeres, og igjen utpekes MV Agusta til vinner, først og fremst på grunn av de hvasse kjøregenskapene.
Begge de små hingstene leverer
Kampen er over for denne gang, og de italienske fullblodshestene som våre mafiosos valgte som våpen, har gjort sitt. Ingen av de små hingstene gjorde seg bort, heller tvert imot.
Den pilleknaskende utfordreren som valgte Ducati i håp om at det større sylindervolumet og den på papiret høyere oppgitte effekten skulle hjelpe ham med å knuffe ned Don Corleone fra tronen, lurte seg selv.
Kanskje visste den selvsikre fyren allerede fra begynnelsen at MV Agusta F3 800 ville være det sterkeste kortet? Mer trolig er det at han gjorde hjemmeleksene mens han satt på slottet foran peisilden og nippet til vinen som ble båret frem av tjenerne. Jo visst hadde den erfarne mafiosoen lest historikken og tidligere tester for å velge riktig. Uansett kunne han nå rette på tversoveren og børste vekk smuss fra jakken idet han med rolige skritt steg inn på grusen etter strabasene.
Akkurat nå lå Don Alfonsos nerver utenpå huden. Han hadde spilt høyt, og nå var tapet et faktum. Nye Panigale 959, som han hadde trodd så mye på, hadde sviktet ham når det gjaldt, selv om det var med små marginer.
Da det var på tide å legge seg for kvelden, ante den unge mafiosoen uråd. Så det ikke ut til å ligge noe under teppet? Og forresten, hvorfor hørte han ikke sin elskede hingst Rambo knegge lenger? Det pleide jo Rambo alltid å gjøre på denne tiden.
Her velger man med hjertet
To italienske fullblodshester i et særpreget segment har vist hva de kan i duellen. Begge byr på mye kjøreglede og underholdning. Begge trives bra på veien, selv om MV Agusta glitrer litt ekstra når det blir svingete. Motorkarakter og kjøreegenskaper er bare en liten del av vurderingene når slike sykler velges. Den mest tungtveiende faktoren er det hjertet mener. De pulserende vibrasjonene som strømmer ut gjør deg forelsket uansett hva fornuften egentlig sier.
Artikkelen sto første gang på trykk i BIKE nummer 8 2016
Tekst: Christer Miinin Foto: Niklas Carle
