23. november 2024
Jævlig trist. Omtrent slik kan man oppsummere følelsene mine akkurat nå. Torsdag skulle vi kjøre et pass på Botkyrka MK, som vanlig. Helt ok flyt, og det var det siste passet før lagkonkurransen i Eskilstuna i dag. Jeg skulle vise kameraten min hva jeg mener er det beste sporet siden jeg nå har lagt ned atskillige runder på banen. Jeg kjørte derfor ikke i angrepsmodus, men litt ukonsentrert. Slik skal man aldri kjøre. Det er da det går i dass.
Jeg snudde meg for å se hvor kameraten min lå an, la ikke merke til den løse steinen, og vipps, så krasjet jeg. Egentlig en liten fillekrasj som skjer titt og ofte, den eneste forskjellen var at det smalt litt mer enn det som føltes komfortabelt i hånden, og dermed skjønte jeg med en gang at det var brudd.
Kjenner du igjen den følelsen?
Hånden befinner seg i en merkelig vinkel, og det er bare å knote seg ut av banen mens adrenalinet fortsatt renner gjennom kroppen. Du vet jo at om 20 minutter er ikke hånden like smertefri. Banen ligger heldigvis bare noen kilometer fra sykehuset, så jeg kom meg raskt til akuttmottaket. Det føles innimellom som om folk klager for mye på helsevesenet, at det tar tid, at det er ustrukturert og høy stressfaktor, men jeg syns imidlertid at det gikk imponerende knirkefritt. Alle var superproffe. Jo visst tok det sin tid, men om en har brukket hånden, er en jo ikke døende av den grunn. Jeg tror nok at de vurderer riktig vedrørende hvilke skader som skal ha prioritet.
Først var jeg ganske optimistisk og tenkte at det «nok ikke var så farlig,» men dessverre viste røntgenbildene at beina som var brukket, det fjerde og femte metakarpalbeinet, var ganske ødelagte og vridde. Der og da begynte jeg å bli litt urolig for at det nok vil ta litt tid før det blir endurokjøring igjen … At jeg ikke skulle kjøre dagens race hadde jeg mer eller mindre konkludert med allerede, men nå begynte jeg å innse at dette vil ta mange uker.
Jeg fikk lokalbedøvelse, og så reponerte legen beina. På hverdagsspråk betyr dette at han prøvde å dra beinbitene på plass, så ble det hele gipset og stabilisert. I neste uke avgjøres det om det blir operasjon eller om det vil lege seg av seg selv. Jeg vil jo så klart også at sykehuspersonellet skal fortelle nøyaktig hvor lang tid det vil ta, selv om jeg vet at dette er vanskelig.
Selvfølgelig er dette skikkelig trist. Sekstimers kan det bare vinkes farvel til, neste helg er det både Karlstrøm Cup og Utø Swimrun, og om to uker er det Stockholm maraton. Akkurat i dag føles det tvilsomt med 42 kilometer løping, men kjæresten min uttalte: «Du løper jo ikke med hendene,» og det har hun jo rett i.
Samtidig som det er trist, må man jo likevel se positivt på ting. Sykepleieren nevnte at de har fått inn en annen ulykkesfugl som krasjet skikkelig på banen for to uker siden, og som først nå er planlagt flyttet over til rehabilitering. I sammenligning er jo et par brudd i hånden ikke så mye å klage over. Det er bare å møte veggen, sprette tilbake og starte på nytt. Jeg får sette opp et alternativt treningsprogram de neste ukene, men akkurat nå er jeg medlem av Botkyrka sofagriser.
Kompisene får klare seg selv i dag. Det blir jo mer kjøring hvis man er to på laget, så det kommer de sikkert til å like.
På gjensyn!
