Blogg: Kim tar lappen – del 5

Nå har jeg endelig fått gjennomført mine første kjøretimer på sykkel på en Honda Hornet. Ting har gått fort i svingene siden siste oppdatering og jeg er nå ferdig med både kjøregården og banekjøring.

De første to timene i kjøregården gikk med til svingteknikk og balanse. Jeg smilte i to timer, men var sykt sliten etterpå. Klarte faktisk å få noe som lignet gangsperre utover kvelden…

Dag to i kjøregården gikk på bremsing, unnamanøver og enda mer svingteknikk. Det å klare å kjøre en sving som èn og ikke fem og oprettholde fart i sving var fokuset. Etter noen gode råd fra kjørelærer Tore gikk det mye bedre. Unnamannøver og bremsing gikk også greit.

Banekjøring
I går var det banekjøring på gocartbanen på NAF-senteret ved Hønefoss. Her var det enda mer trening på styreteknikk og gasshåndtering i sving. Det jeg hadde trent på i kjøregården skulle nå prøves i litt mer praktiske omgivelser. De første rundene gikk stille og rolig, vi fikk flere og flere arbeidsoppgaver, gass, blikket, press på styret. For de fleste der ute er dette helt naturlige ting som dere ikke trenger å tenke på, men for en nybegynner kan det bli mye. Jeg hadde vel kjørt en times tid da jeg endelig begynte å få dette til uten å tenke før hver sving. Det var absolutt ikke perfekte svinger hver gang, men det var noe som klikket på plass i skallen på meg etterhvert.

Jeg har hatt noen få tilfeller i livet hvor jeg får sånne tanker som «hvorfor i he…. har jeg ikke gjort dette før!» I går var et slikt tilfelle. Jeg hadde kjørt noen runder uten å måtte gå tvangsmessig gjennom arbeidsoppgavene og det førte til at kose-faktoren steg for hver sving. Og da alt stemte med fart inn, blikket, styreteknikken og fart ut ble gliset bare større og større inni hjelmen.

Unnamanøver
Det ble også tid til å trene litt bremsing og unnamannøver i går. Fordelen her er at vi var på bane slik at farten blir mer lik det virkelige. Kontrollert bremsing ble til slutt utført i 80+ og unnamannøver ble tatt i ca 50. Begge ting gikk overraskende bra. Det var selvfølgelig noen ting som måtte endres på, men det fikk jeg raskt beskjed om.

De siste 20 minuttene fikk vi beskjed om å kjøre mest mulig effektivt, men å trene på det vi mente vi kunne bli bedre på. Og ja, det var bare å gasse på, men vi måtte forsøke å holde oss godt på siden av vår egen grense. Jeg nærmet etter hvert min egen grense, men var aldri så nær at jeg ble redd. Etter hvert ble farten høyre og Horneten måtte lenger og lenger opp på turtelleren på rettstrekket, og da nådde til slutt kose-faktoren nye høyder. I morgen er det ut i trafikken for første gang. Så ser du en smilende Hornet-fører rundt omkring Fornebu et eller annet sted onsdag, er det nok bare meg…

Er det noe, så hyl ut!