22. desember 2024
Moussa kom som avtalt til min camp klokken syv, og vi hadde en hyggelig stund med kaffe og skravling, før han viste meg en åpning i muren bak serviceområdet, så jeg kunne komme meg direkte vekk fra motorveien og følge småveier inn til Casablanca.
En by jeg hadde skyhøye forventninger til, ettersom det meste av underholdningsindustrien i verden har bygget opp under et forholdsvis eksotisk rykte i alle år etter filmen med samme navn.
…vel; Casablanca er IKKE eksotisk. ALT rundt byen er fattigdom, søppel og skitt og byen selv har en kunstig atmosfære som blir ytterligere forsterket av en enorm moske plassert som en velstandsvorte rett ved slumfolket som ikke har adgang, private klubber langs sjøen og de mange rike som promoterer seg selv med rosa moteklær, påkledde chiuahuaer og ekstremt kostbare biler av alle kjente statusmerker.
I MIN verden ble dette kun motbydelig, så jeg kjørte litt hit og dit og tittet, drakk en kaffe på en kafé med utsikt mot havet, vel vitende om at det ville bli en stund til neste gang jeg ville kjenne lukten av saltvann.
Jeg forlot Casablanca en hel del illusjoner fattigere, og håpet for mitt bare liv at Marrakesh ikke ville være en like stor nedtur.
Som før nevnt er motorveiene her strøkne, og de drøye 25-30 milene til Marrakesh gikk som vanlig i hastigheter mellom 120 og 150. Landskapet endret seg langsomt fra flate, kjeldelige søppeldraperte landbruksarealer til stadig tørrere og dels mer dramatiske omgivelser.
Jeg klarte å ta noen bilder av meg selv og landskapet mens jeg kjørte, men det er sannelig ikke lett med et systemkamera i 120…så vet dere det.
Uansett; Marrakesh er en stor by, og som vanlig hadde jeg egentlig ikke mye til plan. Men en trivelig kar ved navn Abdullah jeg møtte ved en bensinstasjon snaue ti mil før byen ga meg et bankers tips om et bra hotell midt i medinaen.
På min vei ned mot byen flørtet jeg fortsatt med tanken på å campe for natten, men ønsket om å bo MIDT i legendariske Marrakesh vant, og jeg fant etter MYE om og men og den sedvanlige trafikkleken Grand Hotel Fezi, snaue to hundre meter fra Djaam El Fne, senter for all aktivitet i medinaen. Hotellet har visst vært der en stund, og i to netter nøt jeg en enorm seng, et stort rom, TV og badekar, samt alt det varmtvannet jeg kunne drømme om, noe som langt fra er noen selvfølge her nede.
Kort etter enormt med svetting og bæring av ALT på sykkelen ettersom parkeringen ikke var SÅ trygg, fikk jeg meg et varmt bad og var klar for å erobre Marrakesh. På Djaam El Fne settes det hver ettermiddag opp nesten hundre små restauranter som stort sett serverer det samme, så man må bare sjanse på hvem som muligens er best. Jeg fant ei bu, og ba om den lokale retten «Boulo».
Jeg visste at det var sauehode, men forventet kanskje noe i retning av smalahove som faktisk smaker GODT, men ble servert kokt og utskrapet sauehode. For å presisere; de koker hodet med alt inni, skraper ut hjernen, popper ut øyet, kapper ut tungen og kutter det hele opp i biter.
Det var om mulig mer motbydelig enn det høres ut, men jeg spiste det… Dessverre tok jeg ikke bilde av det. Det var uansett en fortreffelig kveld, folkelivet var utrolig, og jeg kunne ikke annet enn elske dette virrvarret, støyen, luktene, maset…livskraften.
Dagen derpå ble brukt til den smått legendariske aktiviteten å gå seg vill i markedet. Det tok fire timer, og det var faktisk først når jeg begynte å surre rundt i de umerkede trange smugene lenger sør at jeg endelig ikke lenger visste hvor jeg var. Markedet i seg selv var vel strengt tatt litt oppskrytt, synes jeg, da det egentlig ikke er annet enn et enormt kjøpesenter med andre varer enn det vi er vant til hjemme. Men moro var det.
Jeg bestemte meg snarlig for at jeg vil returnere til denne magiske byen, så jeg virret bare rundt og blåste i om jeg ikke fikk med meg «alt». Men det er gøy, og jeg moret meg virkelig over synet av «motorsykkelverkstedene».
Mett av inntrykk forlot jeg Marrakesh med et fornøyd smil om munnen påfølgende dag, og ble meget snart grepet av den uendelig vakre dualiteten brunsvidde flater og snøkledde fjell viste meg.
Atlasfjellene er absolutt severdige, og anbefales på det varmeste.
Veien mot Quarzazate går gjennom et fjellpass i Atlas og sneier så vidt 2200 moh.
Kvaliteten på asfalten er overraskende god, og skiltingen av svinger er god, men det er snodig at nesten alle svinger oftest virker som de kryper INN mot slutten, snarere enn åpner seg slik vi er vant til. Uvant, men man venner seg til alt, og jeg nøt denne herlige veien i det ukjente landskapet.
Eneste tilløp til uhell på veien opp kom da en krystallselger plutselig forbant seg på at jeg SKULLE kjøpe av han – midt i en sving – så en interessant unnamanøver gjorde pulsen litt ujevn en stund.
Vel forbi toppen tok jeg av hovedveien og gjorde meg klar til en ekstra svingete og rotete rute jeg var anbefalt. «Old Tischka Road». Her er IKKE asfalten god, snarere tvert i mot; asfaltdekket er svært smalt, veien er relativt uforutsigbar og det kan plutselig være hard leire eller grus i stedet for fast dekke rundt en hvilken som helst sving.
Rått, brutalt, vilt og vakkert. Jeg storkoste meg og humpet avgårde i stadig friskere tempo, uendelig lykkelig over å få en skikkelig utfordring – ikke bare slette, flotte veier.
Noen mil før Ait Behnnadou, regionens største Kasbah, begynte bremsene å hyle voldsomt og jeg stoppet for en aldri så liten kontroll. Det viste seg fort at en sjekk var langt lurere enn innkjøpet på Biltema før avreise; bremseklossene var ikke bare utslitt, men skivene var rukket å bli frest litt ned.
Jeg kunne kjapt konstatere at Biltemas påstand om at deres produkter for MC er like gode som gamle velkjente merker er blank løgn, og direkte trafikkfarlig. 4300Km, og klossene var fullstendig borte. Svindel, spør du meg…
Ettersom jeg allerede i Frankrike fant ut at bakbremsen var helt på trynet, men at det ikke hastet å fikse før jeg kom til Biker’s Home, var jeg altså nødt til å kjøre resten av veien til Quarzazate utelukkende på motorbrems. Fortsatt krevende og interessant, men ikke fullt så moro som lenger oppe i dalen, men et bilde av den tapre kriger oig hans blåhval fikk jeg tatt…
Ved ankomst Quarzazate hadde jeg som vanlig hverken noen plan eller en nøyaktig veianvisning, så det ble litt knoting før jeg fant Biker’s Home, men jeg kom fram – og fant ut at det ikke var noen hjemme. Men til min store lykke hadde Peter som driver stedet sett meg passere der han sto på et verksted med en bil, og dro følgelig slutningen om at en blåhval på to hjul i den retningen antakelig skulle til dem.
Peter og hans kone Zineb er vennligheten selv, verkstedet er godt utstyrt, maten er rett og slett fortreffelig og stedet er rent, ryddig og pent.
Jeg fortalte Peter om mitt enorme problem, men ble hurtig avbrutt med hans syn på saken; «Det er da ikke et stort problem – klossene er jo ganske små. Kom og drikk øl nå, det der får vi ikke gjort noe med i kveld uansett…»
Alt tydet på at oppholdet på Biker’s Home ville bli meget bra…
OM du skulle ønske å støtte turen, slik det har blitt oppfordret til i andre forumtråder er dette nødvendige detaljer:
Bank: 1203.72 42916
Pay-Pal: tormodhaglund@gmail.com
