22. desember 2024
Veianvisningen var så som så, og tiden gikk før jeg fant en passende sjappe – som selvfølgelig skulle stenge. Siesta i tre timer må vite!
ALLE stengte, og jeg følte meg litt motløs der jeg sto med hull i slangen, men lette videre i håp om hjelp. Da så jeg en sjappe som stort sett solgte scootere, men tenkte de måtte kunne hjelpe noe…
Overraskelsen var stor da jeg så at butikken nærmest var et museum for gamle crossere. Gamle Bultacoer, BSA, Yamaha og andre jeg ikke kjente til. Det morsomste var at hele familien i flere generasjoner hadde drevet med cross og liknende og samtlige av de gamle offroaderne hadde vært i familiens eie siden de var ny!
Til tross for at siestaen EGENTLIG var i gang, hadde vi en hyggelig prat, og jeg fikk en «gave», til Hallis – ikke meg. Og beskjed om å hilse ham masse, og si han bare måtte ta kontakt for alt av gammelt spansk og fransk.
Jeg fikk skum i dekket, men vi oppdaget at dekket var helt skjevt på felgen, så jeg fikk streng beskjed om å kjøre en tur med en gang, og så stikke innom Yamaha i sentrum etter siesta. Som sagt så gjort – cruise litt rundt og så finne en café for venting. Noe jeg etterhvert begynner å bli ganske flink til.
Yamahafolket i Séte var fantastisk trivelige, og verksmesteren var Ténéré-freak. Ikke bare hadde han en strøken gatetilpasset ST, men også en ombygget en i skikkelig streetfighterstuk, og en haug som skulle bli grusbuser og naturligvis en TDM på lur. Vi hadde en trivelig samtale, fikk dekket skikkelig på plass, og han konkluderte som mine
Belgiske venner; Astrid ser ikke ut, men er i helt fin stand. Fire timer senere enn planen var jeg igjen på vei sørover, og ante Spania nærme seg.
Den mest merkbare forskjellen etter grensepassering, var at Spania fremstår mer velorganisert. Skiltingen var bedre, veinummer og bynavn stemte med kartet, og veiene var faktisk bedre. Med tanke på hvor skakkkjørt økonomien er, gikk tankene mine til gamle østblokkstater og glattstriglete fasader for å gi inntrykk av at alt er i orden.
I Frankrike prøvde de ikke å late som om ting var på stell engang…
Det mest sjarmerende med å komme inn i Spania, var at det tidvis var fine, langslepne svinger på motorveien, som faktisk ga litt underholdning underveis. Og de søte skiltene som fortalte at det var slutt på tunnellene. Hundre meter UTE av den!
Jeg nærmet meg Barcelona etter mørkets frembrudd, men tenkte jeg kunne cruise gjennom sentrum og få et inntrykk av byen, i og med jeg planlegger å returnere senere, men veisystemet var altfor effektivt, så jeg bommet på hele byen. Jaja, pytt; senere…
Noen mil senere var det ikke lenger så varmt og godt, og jeg begynte å bli trøtt. Så ved en ENORM rasteplass med hotell sjekket jeg prisen for en billig seng – 75 var laveste mulighet. Mannen bak skranken beklaget veldig, smilt varmt og sa; «You know; people with little money have all the time in the world – those with a lot have no time too spend them, but we are effective and help them get rid of some of them…»
Deretter fortalte han at hotellet eide hele rasteplassen, og at overnatting på plassen var gratis. Om det var i telt, bil eller trailer hadde ingenting å si, så jeg vandret tilbake for å finne teltplass.
Inniblant noen av de millioner av trailerne fant jeg en dobbel hekkerad med akkurat nok plass til telt og sykkel i mellom – så jeg campet med alufolie og fullt kjøreutstyr på. Hurtigcamping uten komfort.
Naturlig nok var jeg tidlig oppe, og ga meg i vei mot Alicante, hvor jeg skulle møte en bekjent og se den gamle festningen Santa Barbera.
Solen skinte, veiene var kjedelige, men fine og jeg nådde kaoset i byen i strålende sol.
Alicante var en fryd og en solid overraskelse. Jeg trodde det var en ren turistfelle, men merket ingenting til noen form for turisme. Til alt overmål var det en diger demonstrasjon mot kutt i støtte for offentlige skoler og sosiale goder.
Det må ha vært over hundre tusen mennesker til stede, og en gruppe med nesten tredve trommiser som
holdt en av de beste «konsertene» jeg noengang har vært på. Vi tuslet etter dem i nesten tre kvarter…
Men alt i alt – til tross for alvoret i selve demoen – var det en fabelaktig stemning og kraft i hele prosesjonen. Noe ganske annet enn de slappe greiene folk mobiliserer hjemme i Norge…
Jeg hadde tre sløve dager i Alicante. God vin, godt selskap, bra mat og en fabelaktig festning gjorde godt i en kropp som begynte å bli en smule lei av motorveier.
Marokko nærmet seg, men først MÅTTE jeg til Granada og Alhambra; maurernes gamle politiske, religiøse og militære senter i Spania.
Det jeg IKKE hadde tenkt på er at Granada ligger nesten 700 moh, BAK snødekte Sierra Nevada.
Det var mildt sagt ikke så varmt der oppe som nede ved kysten. I det hele tatt å SE snø igjen gledet meg lite, og da det begynte å blåse fra fjellene og regne tett, kjente jeg at jeg angret bittelitt.
Men jeg kom fram, fant et billig hostell og ble omdirigert rundt hele byen i en time pga en demonstrasjon før jeg fant parkering. Det endte med at Astrid sov dyrere enn meg, men hun var i hvertfall trygg.
Endelig var jeg her – nær Alhambra. Et av mange steder jeg har drømt om å se siden barnsben. Og hostellet var fullt av folk fra hele verden.
Jeg var glad, mett og fornøyd igjen…
OM du skulle ønske å støtte turen, slik det har blitt oppfordret til i andre forumtråder er dette nødvendige detaljer:
Bank: 1203.72 42916
Pay-Pal: tormodhaglund@gmail.com
