Blogg: Den lange turen hjem

For meg er det bare én motorsykkel og det er Harley Davidson. Jeg vet mange kanskje ikke er enig, men også at jeg har mange med meg når det gjelder valg av MC. Smaken er som baken, delt og verst for de som faller i mellom.

Men det å kjøre MC handler om følelser. For meg er det Harley Davidson som gir de riktige vibrasjoner. For andre er det kanskje fart og plastikk som gjelder. For meg er ikke det viktigste å komme seg fort frem. For meg er opplevelsen og følelsen av fullstendig frihet som er viktig. For de som ikke forstår vil jeg prøve å forklare hva jeg mener med at å kjøre MC er å kjøre med alle sanser.

Sanser
Synet er selvsagt en av de viktigste om ikke den viktigste sansen. Skal man kjøre MC må man ha blikket med seg og få med seg alt og alle i trafikken. Men dette gjør at man også får med seg mye. Jeg liker å kjøre med åpen hjelm, av flere grunner. Men en av grunnene er at jeg ser mer. I sidesynet får jeg med meg blomster i veikanten, rådyret i skogholtet, bilen som kommer rundt svingen, den sexy kvinnen på fortauskafeen og ikke minst min vakre kone på passasjersetet som smiler i sidespeilet.

Mer unikt enn synssansen er kanskje at menn på MC bruker likevektssansen. Man føler ikke bare oppover og nedoverbakker mer. Men man nyter svingene på en helt annen måte. Man legger seg ned i svingen og kjenner naturkreftene og naturens lover som holder deg gjennom svingen. Man føler grensene ikke bare ser de. En vei med fine svinger gir også en egen rytme i kroppen, side til side. Brems, nedlegg, gass. Hanekleiva i Sande er en slik vei, kanskje bedre om asfalten også var bedre. Men igjen er ikke farten gjennom svingen det viktige, det er følelsen over å kontrollere et par hundre kilo jern og kubikk på to hjul gjennom svingene.

Riktige vibber
Men det er også her vibrasjonene kommer inn. Man skal kjenne at man kjører MC. Ikke irriterende mye vibrasjon, bare slik at man merker det når man gir gass i svingene oppover. Ingen har klart å skape dette som det Harley Davidson har klart. Akkurat de riktige vibber. Det er bare en nydelig følelse.

En av de andre sansene jeg nyter å bruke når jeg kjører MC er faktisk luktesansen. Det er nesten så denne sansen skjerpes når jeg kjører Harley. Dette er en av de største grunnene til at jeg er tilhenger av å bruke åpen halvhjelm. Men det er lite som gir så nytelse som å kjøre på landeveien og kjenne lukten av en rapsåker man kjører langs eller av korn som modner.

Orgie av inntrykk
Man sier man ikke kan lukte solen men det kan man sannelig. Den varme sommerluften har en egen lukt. Man kan også kjenne lukten av skogbunnen som varmes opp, barnåler fra furu som tørker, lukten av en maurtue og ikke minst blomstene langs veien. Når man kjører forbi en gård kan man kjenne lukten av silo eller nyslått gress. Selv lukten av Eau-de Mø (kumøkk) og Eau-de nøff (grisemøkk) blir en velkommen lukt. For etter noen hundre meter skifter det til nye lukter igjen. Man blir nærmere naturen enn i noe annet motorisert kjøretøy. Men man kan også nyte luktene i urbane strøk. Lukten av varm asfalt er lukten av sommer. Eller lukten av kaffe, parfymen til en vakker kvinne, men også lukten av varme biler og olje. Alt er en orgie i sanseinntrykk som er med på å gjøre opplevelsen levende og komplett.

Men lyden er også helt unik når man kjører Harley Davidson. Så unik er lyden at den er patentert. Jeg har tildeligere kjørt både Honda CB 750 (den klassiske blå fra 80 tallet) og Suzuki Maurader 800 (japse custum). Fine MC’er som også gav meg gode fine turer, men det blir aldri det samme som en HD.

En symfoni for to sylindre
Da jeg kjørte Suzukien syntes jeg det var fint å ha MP3 på øra. Litt country på øret og den åpne landeveien gir en god følelse. Men når jeg setter meg på vår Harley Davidson Road King (police) er det ikke noe behov for MP3. Her spilles en symfoni for to sylindere og doble potter. Originalt trimmet fra HD og med forgasser så er det som en opera. Med snert som en skarptromme når turtallet toppes og med pauker og basuner når man bruker bånddraget i bakken.

Selv Johan Sebastian Bach og Beethoven ville fått tårer i øynene over denne symfonien. Ingen kan få til dette som Harley Davidson, og du er dirigenten og kan variere musikken med girskift og gasspådrag. Helt nydelig og en lyd du aldri blir lei. Hva skal man da med musikk på ørene eller ørepropper.

Nå lurer mange på hva med smakssansen da? Ja, den er der den også. Jeg velger å fokusere på stoppene langs veien med en kurv jordbær eller en softis på kroa i Eidsfoss. Men den er også langs veien. Jeg må innrømme at lite smaker så beskt som et insekt i munnen. Det er ikke noe som anbefales, men har man ikke opplevd det har man ikke kjørt mange nok mil på MC.

Alt dette er grunnen til at om man kjører Harley Davidson velger man den lengste turen hjem.

Live to ride, ride to live!