Beta RR 4T 390

Vi befinner oss cirka 20 kilometer sør for byen Siena i Italia, oppe i fjellene i Betas bakgård. Jeg hadde forventet mange interessante nyheter med 2017-armadaen av røde skogssykler fra produsenten, men isteden ble det for det meste en finpussing av fjorårets modeller. 

Vi kastet oss raskt ut i tre løyper med kjappe partier, bratte bakker, smale og kronglete stiger, og gamle elvebredder med mengder av stein. Beta RR 4T 390 startet enkelt med ett trykk på startknappen. Jeg setter i første og føler nesten umiddelbart de ekstra kreftene sammenlignet med det mindre 350-søskenet. Motoren drar fint også når jeg kommer ut av svingene på litt for høyt gir. 

I utgangen av svingen går stien over i knyttnevestore steiner i mengder, men Sachs-fjæringen svelger alt svært bra. Forgaffelen har fem millimeter lengre fjæringsvei, og den er fylt med en ny olje som skal gi lavere friksjon og tåle mer varme. Bakdemperne på alle 2017-modellene har et nytt system for høy- og lavfartsjustering. Den fine fjæringen gjør at jeg beholder kontrollen med bra grep og driv. I et skogsparti åpner stien seg opp med en langrake, og det gikk å dra motoren ordentlig ut på tredje og fjerde. RR 4T 390 oppleves som sterk og stabil også når farten øker. 

Firetaktsmotorene har fått nye kamaksler og mykere ventilfjærer. Dette merker en gjennom en mykere effektoppbygging og svakere motorbrems. Innsprøytningen fra Synerject med 42-millimeters spjeld bidrar også til å gjøre firetakterne enda mer lettkjørte. Slutten av langraken markeres av en grøft, og det gjelder å være rask på bremsen og jobbe seg ned gjennom girene til andre. Jeg komprimerer gaffelen noe og gir gass. 

Forhjulet løftes over grøften, og bakfjæringen må noe brutalt hanskes med den skarpe grøftekanten, men den fine komposisjonen av motor og chassis gjør manøveren udramatisk. På enkelte steder er det så tett mellom trærne at jeg knapt nok kommer mellom med styret, men RR 4T 390 føles smidig til tross for at det er kronglete å ta seg frem. Gaffelkronen er blitt lettere, men mer vridningsstiv, og hjulene fra Excel har svarte eiker og blanke felgbaner. Etter grøfta var det på tide å dukke ned i den uttørkede elvebredden, blant en million steiner. Her går det tidvis svært langsomt, og fjæringen på firetakteren oppleves som mer følsom enn hos totakterne, som var litt mer støtete og urolige. 

Etter turen prøvde jeg noen av hindrene på Betas egen ekstremenduro-bane. Clutchen med hydraulikkpumpe fra Brembo og bremsene fra Nissin ble flittig brukt uten å mattes. Dette til tross for klatring over høye stokker i det varme været. 

Både 430- og 480-kubikkeren har bra med muskler, men krever at du også er veltrent. Hvis du er ute etter en sykkel for endurosporet, er totakterne et like godt alternativ som de mindre firetakterne. Den mindre 350-kubikks firetakteren er en slags mellomting som krever at du er litt mer på hugget. Den er ikke like samarbeidsvillig om du kjører på feil gir, og krever mer turtall. 

Beta RR 4T 390 burde være det beste kompromisset for de fleste førere og typer kjøring. Den er smidig, passe sterk, og stopper ikke umiddelbart selv på feil gir. Det vil nok gjøre vondt i flere totaktshjerter enn mitt etter at de har prøvekjørt denne sykkelen.  

Artikkelen sto første gang på trykk i BIKE nummer 10 2016
Tekst: Joakim Ottosson Foto: Beta