23. november 2024
Fire tilsynelatende glade representanter fra motorsykkelpressen samlet seg rundt et knippe scootere på Aker Brygge forleden dag. Konseptet var som følger:
– Du tar en scooterimportør, Loxkel.
– Utstyrer journalistene med hver sin scooter, Kymco .
– Gir alle deltakerne 1 liten bensin hver.
– Sier at det er om å gjøre å kjøre lengst etter en gitt rute.
– Utlover scooteren i premie til vinneren.
Hva får du da?
Jo, det som egentlig var et miljømessig eksperiment fra importørens side utvikler seg brått til en innbitt kamp med (u)lovlige snarveier, adrenalinrekorder, bomkjøring og slipstreaming som noen av ingridiensene.
Det er vel en aldri så liten overdrivelse å si at Bike sendte sin letteste representant til den prestisjefylte konkurransen, men muligens var det han med det tydeligste konkurranseinnstinket. Kortspill med tante Gerda, køkjøring hjem fra jobben, fotball på bedriftsnivå… You name it. Stilles det opp, skal det vinnes. Denne «konkurransen» var i så måte intet unntak.
Det var derfor med en aldri så liten skadefryd undtertegnede la merke til dårlige veivalg hos de andre, rusing i lyskryss og omveier over bakketopper. Tidvis lo jeg faktisk litt for meg selv inne i hjelmen. Men la oss ta det kronologisk.
Første etappe: Aker Brygge – Operaen
Om det var dårlige kunnskaper om Oslo sentrum eller frykten for å bomme på veivalget som gjorde det, vites ikke, men samtlige kjørte i hvert fall samme rute, og i samme tempo. Etter en kort skål med nervøse smil, fotosession, lovlig boblevann og Operamint gikk ferden videre.
Andre etappe: Operaen – Grünerløkka (Parkteateret)
Jeg humret for meg selv da neste stopp ble utdelt. Jeg har selv bodd i området og var rimelig sikker på riktig rute. Taktisk nok la jeg meg sist ut, og som jeg antok spredte feltet seg rimelig raskt. Den ene la til alt overmål ut mot havneområdet på Sjursøya, noe som skulle vise å straffe seg. Da en av de andre til min store glede tok en omvei over den nevnte bakketoppen så jeg allerede for meg overskriftene. «Bjørshol knuste alle», Bike-journalist vant scooteren». Ja, du skjønner. Det var i hvert fall med en viss dose glede jeg inntok en kopp kaffe med de andre på «løkka».
Tredje etappe: Grünerløkka – Ingierstrand bad
Opp på trafikkmaskinen og ut på Mosseveien bar det. Det var her det slo meg for første gang. Frilanser Jon Asgeir Lystad lå og putret foran meg i det som maks kunne vært 40 km/t. – Jeg legger meg på hjul og slipstreamer. Herregud så barnslig jeg er, tenkte jeg for meg selv, men forsvarte meg med at jeg ikke kunne huske å ha sett noe forbud mot den type midler. Så der lå vi da og putret de nødvendige milene utover. – Hadde vært kjipt å gå tom for bensin her, tenkte jeg flere ganger, uten snev av kunnsakp om hvor langt en scooter faktisk kan kjøre på en liten bensin. På det tidspunktet var vi nemlig langt unna tom tank, hvis man da kan uttrykke seg slik med en liter bensin til rådighet. Vel fremme, noen mildt sagt raskere enn andre, ble det konsumert is og gode historier. Tankene mine var likevel allerede på neste stopp.
Fjerde etappe: Ingierstrand bad – Ekebergrestauranten
– Da gjelder det vel egentlig bare å komme seg nærmest restauranten, lød det fra arrangør Olaf Olstad. – Vi plukker dere opp etterhvert og gir dere nok bensin til å kommer dere frem. Og husk. Den som kommer lengst vinner scooteren.
– Jada, jada, vi husker det gliste jeg stille.
I mellomtiden hadde jeg selvsagt planlagt ruten min og ble overrasket da jeg så to av de andre som kjørte foran meg velge den samme ruten som jeg hadde tenkte. Overrasket fordi vi hadde med en bergenser og en totning å gjøre. Ikke noe stygt om hverken Bergen eller Toten, men jeg trodde jeg kunne østkanten av Oslo bedre. – Vel vel, jeg får holde så lenge jeg klarer, flere av de andre har jo tross alt kjørt litt feil her og der. Skuffende nok putret samtlige fire opp til den flott restauranten en halvtime senere. Også han som hadde bommet grovt tidligere.
Femte etappe: Kongeveien opp og ned
-Okei, ny vri, lød det fra Olstad. Vi avgjør det ved å kjøre opp og ned Kongeveien helt til dere går tom. Den som holder lengst har vunnet. Det ble noen intense runder opp og ned. Begrepet «ta og føle» på hverandre er en passende beskrivelse, dog ikke bokstavelig.
Bomturen til Sjursøya hadde nok kostet likevel, for bare etter noen ganske få vendinger begynte scooteren å harke. – One down, two to go, tenkte jeg. Det er selvfølgelig vanskelig å anslå tid i dette adrenalinrushet, men rimelig kjapt etterpå var det Lystad som måtte bite i gresset. Jeg vinket hovmodig der jeg passerte ham på vei ned. Mann mot mann, scooter mot scooter. Kom igjen nå Eskil. Dette vinner du.
Motstanderen, journalist i Hjemmet Mortensen, trendy briller, bergenser og vesentlig lettere. Han skulle uansett knuses. Opp og ned gikk det, igjen og igjen, uten tegn til host, hark og et endelig stopp. Selv lå jeg først i løypa av oss to, kanskje 100 meter foran og jeg visste at hvis jeg gikk tom så måtte han i alle fall passere meg før han kunne strekke armene i være og rope et eller annet på bergensk.
Skinnkledd skygge
Så. Kjennes den ikke urovekkende svak ut nå, eller? Nei, det er sikkert bare… Jo, den gjør da det. Jeg vrei gassrullen så hardt jeg klarte, men fikk ikke de svarene jeg ønsket meg. Som om ikke det var nok, så fikk jeg derimot et svar jeg så absolutt ikke ønsket meg. Ut av ingenting, glir plutselig en skinnkledd skygge opp på siden av meg og forsvinner raskt en meter, tre meter, 20 meter foran meg. Det var bare å innse det. Nøyaktig på toppen var det ingen vei tilbake. Det var helt tomt. Slaget var tapt. Og så for en bergenser da gitt. Da hadde det jaggu vært bedre å blitt slått av en sindig totning.
Det rappkjefta Bike-journalisten som 6,57 mil og 13 kroner tidligere hadde sett for seg både gull, overskrifter og grønne skoger var plutselig redusert til en ydmyk og svett taper. Det var bare å slenge frem lanken og gratulere. Tap og vinn med samme sinn, eh, bullshit…
Uansett. Gud så festlig jeg hadde det underveis. Moralen får være følgende. Har du fortsatt ikke skjønt at det både kan være miljø- og tidsbesparende i tillegg til moro å velge to fremfor fire hjul, nei, da er det ikke vits å prøve å overbevise deg lenger. Jeg er i hvert fall overbevist, og vel så det.
