Pecco Bagnaia oppfylte i dag en drøm italienske MotoGP fans har lengtet etter i 50 år! Det er nemlig så lenge siden en italiener vant VM på en italiensk sykkel. Sist gang var Giacomo Agostini på MV Agusta – i år er det Pecco Bagnaia på Ducati. Å si at følelsene går høyt i Italia er ikke en gang begynnelsen…! Hvis du hadde satt poenger på at Bagnaia skulle bli verdensmester da vi var midtveis i sesongen kunne du antakelig ha innkassert en god slump i dag.
Første del av sesongen var ikke god: Bagnaia var, for å si det pent, uforutsigbar og da ferien begynte lå han 91 poeng bak serieleder Quartararo. Etter ferien begynte det som kanskje er den mest oppsiktsvekkende innhenting i Grand Prix historien. Bagnaia begynte å vinne – og vinne mye. Samtidig møtte serieleder Quartarao veggen og før siste løp i dag i Valencia var det egentlig bare uhell som kunne hindre at tittelen gikk til Italia. Det kunne se skummelt ut i begynnelsen – kampen mellom Quartararo og Bagnaia var hard og ved et tilfelle, direkte fysisk. Etter hvert som løpet utviklet seg ble det klart at Quartararo ikke maktet å kjempe seg til den seieren han trengte og det var like klart at Bagnaia ikke kunne tape 23 poeng, uansett plassering. Gleden da tittelen var i boks var italiensk: Klem og kyss og tårer og jubel. Bagnaia var selvransakende i seiersintervjuet og slo fast at han trenger å finne mer stabilitet for å kunne kjempe om tittelen neste år. En Quartararo uten årets uhell og den nye team»kameraten» Bastianini kommer til å sørge for at det ikke blir noen enkel match. Det er bare å glede seg…
Ironisk nok: Vinneren av sesongens siste løp i Moto GP var Alex Rins på Suzuki. Hans siste konkurranse på Suzuki , Suzukis siste løp i MotoGP og samtidig Suzukis siste seier i klassen. I hvert fall for nå. Den japanske fabrikken begynner å etablere tradisjon for å trekke seg og så vende tilbake etter noen år. Men – det var da pokker til timing å trekke seg når de har fått frem en pakke som er god nok til å vinne….