2017-modellene er kommet

Jeg har ikke detaljstudert alle crossnyhetene, men noterer at 250 totakterne får en helt ny motor og ramme, som jeg også antydet i et annet blogginnlegg når det gjelder KTM. I et par år har dette i prinsippet vært det samme som en oransje Husqvarna, eller hvordan man nå skal se på den saken ;-).

Det store spørsmålet er nå om Husqvarna TE 250 får samme motor allerede i år? Om noen uker får vi svaret, når enduroprogrammet lanseres. Merk samtidig at samtlige crossere får AER-gaffel, altså luftgaffelen som ble introdusert på KTM SX-F i fjor. Kult! Denne reduserer vekten betraktelig. Internasjonale hjemmesider spekulerer i at luftfjæringen også kommer på enduroprogrammet, men jeg er ikke like sikker på dette. Men som sagt, det vil vise seg. 2017 er allerede her. I hvert fall snart.

Når det gjelder firetakterne på Husqvarna TC, får disse girsensor slik at innsprøytningen kan mappes separat for hvert gir. Dessuten får de launch control og en elektronisk traction control; når turtallet øker altfor raskt, vil det senkes for å finne grep.

I dag presenterte Husqvarna også sitt TX-program i USA. Deres Cross Country-modeller er en miks av cross og enduro. Merk deg at TX 300 har samme el-start plassert under motoren, og dette er en ny plassering. Jeg har imidlertid ennå ikke sett noe detaljbilde av dette.  Det er også av stor interesse at modellen i tillegg til AER-gaffelen har et lett Li-ion-batteri som standard.

Det er alltid morsomt med nye sykler og ny teknologi. En del vil garantert bli med over på endurosiden også.

For min egen del har det vært altfor lite kjøring den siste uken. Det var jo langhelg, og istedenfor å kjøre enduro var jeg på sommerhytta og jobbet. Nå er arbeidet snart avsluttet, og i sommer skal jeg prøve å ha den som base i ferien. Der er det fem endurobaner innen en radius av cirka 30 minutter, så ett eller annet treningspass bør det kunne bli. 

Kjørte Karlström Cup i Eskilstuna forleden uke, men det endte nærmest med katastrofe. I andre heat mistet jeg bakbremsen helt bare fem minutter etter start, og 20 minutter senere sluttet clutchen å virke. Hadde jeg bare funnet en vei ut, ville jeg brutt, men nå fullførte jeg siden løypa føltes som letteste vei til depotet. Å kjøre uten bakbrems går jo på et vis, men tap av clutch gjorde steinpartiene desto vanskeligere. Et race jeg bare kan glemme. Den eneste trøsten var at kompisen min var enda tregere. Jeg tror han tok en rast på siste runde …